Erna Solberg og Høyre kan isolert tjene på å fremstå som styringsdyktige, men på lang sikt kan kompromisser ingen er fornøyd med svekke regjeringsprosjektet.
Når man setter seg ned for å forhandle, er det gjerne slik at partene er innstilt på å bli enige. Derfor er det slik at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti mest sannsynlig blir enige.
Laget rundt Erna Solberg på Statsministerens kontor begynner også å bli rutinerte. Det fortelles fra tidligere runder at Høyre gjerne satser på å dra møtene ut i tid. Det gjør deltakerne slitne og mer innstilt på å bli enige.
Men selv om man mest sannsynlig kommer til enighet, er det mer på spill denne gangen. Kristelig Folkepartis Kjell Ingolf Ropstad gikk høyt ut i kampen for å få KrF plassert på borgerlig side. Nå forventes det at han får en abort-seier, noe svært få tror er mulig.
Kanskje har han bestemt seg for i stedet å hanke inn en seier i innvandringspolitikken, gjennom å presse på for å motta 5.000 kvoteflyktninger inn til Norge, slik rapporter i media skal ha det til.
I så fall er det et høyt spill. Før forhandlingene har det vært en tydelig forventning i stortingsgruppen og landsstyret i Fremskrittspartiet at partiet skal ha tydelig gjennomslag på kjerneområdene i partiets politikk. Det kan egentlig oversettes til streng innvandringspolitikk og mindre bompenger.
Klarer ikke Siv Jensen å levere på dette politikkområdet, løper hun samme risiko som Kjell Ingolf Ropstad om han kommer tilbake til sine egne. Selv om det neppe blir noen skriftlig avstemning om å gå i regjering i Fremskrittspartiets landsstyre, er det mye åpenlys murring nedover i partiapparatet.
Fremskrittspartiets problem er selvsagt at det å nå gå ut og overlate statsministerstolen til Jonas Gahr Støre vil virke som et underlig valg for mange av velgerne. Skal Frp ut av regjering, må det i så fall være på grunn av en sak som er så uspiselig for velgerne at de ikke har noe valg. Selv om regjeringens ja til FNs migrasjonsavtale og gallopperende bompengepriser har skapt mye misnøye, har den saken foreløpig ikke utkrystallisert seg.
Kanskje kan KrF og Venstres krav om 5.000 kvoteflyktninger bli en slik sak. Det avhenger i stor grad av hvordan debatten om dette eventuelle punktet i en regjeringsplattform blir.
Men for Erna Solberg er dette uansett et problem. På kort sikt kan riktignok Høyre fremstå som styringsdyktige og den moderate parten i regjeringssamarbeidet. Det kan også gi et lite byks på meningsmålingene. Men det hjelper lite om man brenner lyset i begge ender.
Argumentet i Høyre-kretser for å satse knallhardt på en firepartiregjering har vært at det vil gi et langt bedre grunnlag for å få gjennom ny politikk. Det er selvsagt riktig, men det forutsetter også et samarbeid som fungerer såpass knirkefritt at alle parter klarer å samle seg om noen nøkkelpunkter. Så langt er det lite som tyder på det. I så fall risikerer vi at regjeringen frem mot 2021 for det meste vil administrere i påvente av at de rødgrønne tar over. Det er ikke et heldig utfall.