Da Carl I. Hagen advarte mot svenske tilstander for 40 år siden, ble han latterliggjort. Det samme ble Donald Trump da han i en tale sa «se hva som skjedde i Sverige i går». Svenskene gikk amok i sosiale medier og prøvde blant annet å sykeliggjøre han, enkelte prøvde seg på morsomheter for å vise hvor feil han tok. Mange tok avstand fra hans uttalelser og forsvarte Sverige, uten å engang vie en eneste tanke til det som faktisk foregår der.
Men tok Carl I. Hagen feil? Tok Donald Trump feil? Hvis så, hvorfor er det slik at en del av befolkningen unngår å samarbeide med politiet i frykt for represalier? I en rapport fra svenske Rikspolisstyrelsen omtaler de 55 særlig utsatte områder, som av andre har blitt omtalt som «no go» soner. Her er kjennetegnet åpen narkotika salg, steinkasting, bil og bussbranner, bruk av skytevåpen og utpressing av lokale forretninger. Det er også nesten fem ganger flere skytinger i Sverige enn i de øvrige europeiske landene.
Videre i rapporten kommer det fram at politiet ikke sees som aktører som skal sikre befolkningen, men snarere som en trussel og fiende. Frykten for politiet, barnevern og offentlige etater er utbredt i mange innvandrermiljøer, selv i Norge. I disse utsatte områdene i Sverige er kriminalitet så pass normalisert at antall anmeldte saker ikke matcher antall voldshandlinger.
I rapporten fremkommer det at kriminalitet går i arv i Sverige. Dersom far tidligere har solgt narkotika, er det den eldste sønnens oppgave å overta, andre som lillebror eller søstre holder utkikk etter politiet. Dette er et godt illustrert parallellsamfunn der de definerer seg som minoritet og lever utenfor samfunnet.
Det har altså blitt så ille i enkelte områder i Sverige at politiet må ha med en ekstra patrulje før de rykker ut. Single biler blir lett et mål for sinte borgere. Dette er en absurd voldskultur som umulig kan skyldes annet enn altfor høy innvandring, der nasjoner kolliderer og verdier forsvinner under radaren i jakten på å være de snille, de tolerante og de gode.
Kriminolog Manne Gerell uttalte seg til Nettavisen og støttet Sylvis antagelser etter hennes Rinkeby-besøk. Han støtter påstandene med studier og forskning, men kvier seg for å stille seg på samme side som Sylvi. Det koster å være realist, du kan jo risikere å bli kalt rasist. Det vil de færreste av oss ha på oss, så mange holder seg politisk korrekte. Men i jakten på aksept, kan vi kanskje risikere å bli for tolerante for det intolerante?
Den rette innstilling
Folk her i Skandinavia har advart mot innvandringens konsekvenser i årevis. Det vil si: noen få har advart. Og de har vel nesten uten unntak måtte betale en høy pris for det. Man blir kalt sjofel, rasist, fremmedfiendtlig, en alarmist osv. Naboene snakker stygt bak ryggen din. Og så etter mange, år, kommer «innrømmelsene» fra stadig flere. Jo, sier de, det har visst blitt problemer. Vi ser det nå. Så nå er alt i orden: vi tar det på alvor.
Men det er ikke mitt inntrykk. Jeg legger fortsatt merke til hvor redde nordmenn er for å uttrykke sin bekymring. De vil ikke bli som Carl I .Hagen. De vil ikke være først ute med å advare. De vil overlate den «drittjobben» til noen andre.
Men kom igjen nå. Det er bedre om vi alle sammen innser at skal det gå bra med det nye samfunnet, med integreringen, så må vi brette opp ermene å ta et tak. Vi må få alle som har kommet hit til å føle et ansvar for samfunnet, for velferdsstaten og for det som har blitt bygget opp. Og da må det stilles krav. Til innsats, humør og (fy og fy) til en smule takknemlighet.
Vi som er kommet som innvandrere, må begynne å innse i større grad hvor heldige vi er som har kommet hit. Og det er et råd gitt i beste mening. For føler man seg heldig, blir man også glad, og er man glad, har man det godt.
For å omskrive en kjent manns ord: Ikke spør hva Norge kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for Norge.