Prosessen mot Trond Giske handler ikke bare om likestilling, politikk og moral. Se for eksempel på innslaget på Dagsrevyen torsdag 21 desember, der blant andre den politiske redaktøren i Dagens Næringsliv, Kjetil B. Alstadheim uttaler seg om hvor forkastelig det er at en politiker prøver å sjekke opp en kvinne som kunne ha vært datteren hans. Er det i feminismen og likestillingens navn han uttaler seg? Er han en kritisk og modig røst som våger der andre tier? Er dette pressens vaktbikkje som knurrer mot en farlig overmakt? Naturligvis ikke. Han skal selge avisa og han skal selge seg selv, slik mange av hans kolleger gjør i disse dager, alle de som snur hver sten for å se om det ikke skulle være noe mer å få på denne grisen Giske. Og strategien er enkel, de gir alltid inntrykk av å holde noe tilbake: Bare vent til neste nummer av avisa.
Derfor kvier vi oss fra å ta til motmæle. De fleste av oss synes at det verken er skandaløst eller umoralsk at en middeladrende mann legger an på unge kvinner, men siden vi regner med at de sikkert har noe mer på ham, holder vi kjeft. Hvis ikke kan vi oppleve det jeg gjorde da jeg tillot meg å kritisere måten Giske ble behandlet på: «Giske-saken er ikke over ennå…» skrev en VG-journalist på min facebookside. Og ja, de tre prikkene er en del av sitatet.
Som seere og lesere lar vi oss fascinere av Giskes skjebne, fordi han som den tragiske helt faller på grunn av noe han har til felles med alle mennesker; naturen. «Ja, fint skal det være om så hele ræva henger utafor», trøstet vi oss med i min oppvekst, når vi hørte om overleger som kjørte i fylla, kunstnere som var umoralske, kongelige som var utro og biskoper som kjøpte sex.
Ja, for er det ikke rett og slett litt deilig å sitte i sofaen med skrekkblandet fryd og ta inn over oss at han; statsråden, nestlederen, politikeren og kjendisen som er gift med en annen kjendis, har måttet gi etter for sine impulser, sin drift, sitt begjær? Hver dag nye historier som kan bekrefte tv-tryner, selge aviser og reklamer, og gi oss vår daglige dose med fattigmannstrøst. For tenkt at også de på toppen sikler på skjønnhet og ungdom, og prøver å bytte det med det de har, makt! For en betryggelse for alle oss andre. Vi som innerst inne kjenner oss igjen i det som skjer, rett og slett fordi vi er mennesker. Vi som i samme situasjon på en dårlig dag kanskje kunne ha gjort det samme.
Var det ikke dette vi visste? Var det ikke det vi innerst inne håpet på? At det likevel ikke er ikke så stor forskjell på oss og dem. Ja, er det ikke nesten som en slags høyere mening i det som skjer nå? For han var vel egentlig ikke spesielt godt likt, var han vel? Han hadde ikke noe landsfaderpotensiale, den karen. Endelig får Giske sin lønn som fortjent.
Få forfattere har beskrevet en slik kollektiv fordømmelses dynamikk på en mer overbevisende måte enn den amerikanske forfatteren Philip Roth, og i romanen «Menneskemerket» (2000) skildrer han hekseprosessen mot professor Coleman Silk, som koster han jobben og til slutt livet. Boka er blant annet skrevet på bakgrunn av historien om Bill Clinton og Monica Levinsky. Ikke fordi forfatteren ønsket å forsvare Clintons handlinger, men som et apropos til den fordømmelse, nypuritanisme, renhetsvanvidd, forfeilet feminisme og dobbeltmoral disse handlingene ble møtt med for 18 år siden.
Med et uhyggelig klarsyn viser han fram de ulike fasene i en slik prosess, og hvordan mistanker, rykter og personlige hevnmotiver er som skapt for moderne nyhetsformidling, der vi, seerne og leserne blir en storjury som feller en dom over et annet menneske uten å kjenne ordentlig til saken.
Roth skildrer et ettermoderne samfunn som ikke lenger utholder livet og naturens ubegripelige mangfold og selvmotsigelser. Han forteller om mennesker som i redsel for ikke å ha den hele og fulle kontroll, forlanger at alle menneskelige relasjoner skal være basert på entydighet og politisk aksept, ikke bare når det gjelder seksualitet, men også i forholdet mellom kjønnene, mellom makt og avmakt og mellom rett og urett. Og som vi forstår, en slik reduksjonisme er dømt til å ende med en katastrofe både på det individuelle og samfunnsmessige plan.
Jeg leser Roths roman som et varsko om den situasjonen vi nå er kommet opp i, der #metoo-kampanjen, som begynte som et berettiget oppgjør med maskulint maktmisbruk, er i ferd med å utvikle seg til en generell mistenkeliggjøring av den mannlige seksualitet. Jeg kan ikke bedømme om Giske har vært kysk nok til å være nestleder i det som til for noen uker siden var Norges største parti. Men jeg føler meg temmelig sikker på at den dagen renhet i tanker, ord og gjerninger blir det viktigste kravet vi setter til våre ledere, ser det ikke lyst ut.
(Teksten er tidligere publisert i Telemarksavisa)