Tre av ti jenter med pakistansk bakgrunn får ikke lov av foreldrene sine å være sammen med gutter – uten anstand.
– Det er et tegn på at man ikke får ha et normalt liv, sier forsker Jon Horgen Friberg, som sammen med Mathilde Bjørnset står bak Fafo-rapporten «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll» som lanseres onsdag.
Forskerne har intervjuet både ungdommer og foreldrene deres, samt folk i hjelpeapparatet om hvordan sosial kontroll utspiller seg, og hva som er årsaken til foreldrenes restriksjoner. Det er første gang en slik kartlegging har funnet sted i Norge.
Undersøkelsen viser at en del innvandrergrupper er svært konservative i spørsmål om unges seksualitet og sosiale relasjoner. Mange ungdommer opplever strenge restriksjoner på hva de får lov til. Blant jenter i 16–17 årsalderen med pakistansk bakgrunn oppgir nesten tre av ti – 29 prosent – at foreldrene ikke vil at de skal være sammen med gutter på fritida uten voksne til stede.
– Denne typen sosial kontroll henger i hovedsak sammen med graden av religiøsitet og kulturell orientering, sier Friberg.
Konsekvensene for ungdommene er mistrivsel, psykiske plager, dårlig selvtillit og lav deltakelse i fritidsaktiviteter.
Det er i konservative, muslimske familier at kontrollen er strengest. Et av funnene er at jenter som bruker hijab, er mer utsatt for foreldrerestriksjoner enn muslimske jenter som ikke bruker hijab.
– Men dette er ikke helt entydig. Det handler mye om religion, men dette er ikke et utelukkende muslimsk fenomen. Konservative hinduer er også ganske strenge, påpeker Friberg.
– Samtidig ser vi at det skjer store endringer. Jo lenger familiene har bodd i Norge, desto mindre strenge blir foreldrene, sier Fafo-forskeren og viser til at i pakistanske familier som har bodd lenge i Norge, er det blitt langt færre arrangerte ekteskap og henteekteskap.
– Endringene drives fram delvis av læring og tilpasning, men også av konflikt. Familiekonflikter får et helt annet utfall i Norge enn i hjemlandet. Dette handler også om en utdanningsrevolusjon i innvandrerbefolkningen, særlig blant jentene. Det endrer maktbalansen fullstendig, sier Friberg.
Han peker på at mange av foreldrene kommer fra land med svakt utbygde offentlige institusjoner, der familie, samhold, ære og religion har mye større plass enn i vårt sekulariserte samfunn.
– Når foreldre snakker om disse tingene, uttrykker de savn etter storfamilien og bekymring for at familiesamhold og normer forvitrer. De har en følelse av å stå veldig tomhendte i en truende verden. For dem framstår Norge som normløst når det kommer til seksualitet og rus. Mange er dessuten usikre på hvordan de skal sette grenser, metodene fra hjemlandet fungerer dårlig her, sier han.
For foreldrene handler det ofte om å bevare familien slik de kjenner den. Mange kjenner på en frykt for framtida.
– Frykten for gamlehjemmet er påtakelig. Dersom man ikke greier å holde styr på ungene, vil man ende opp ensom og forlatt på et norsk gamlehjem. Det er symbolet på hvor galt det kan gå, sier Friberg.
Rapporten er en del av en langtidsstudie som skal følge ungdommene over tid.