Som publikummere har vi over noen år nå blitt vendt til tanken om at Petter Northug ikke lenger er blant oss. Hans seire ble sjeldnere og sjeldnere. Ja, det var bare unntaksvis at han var med og kjempet til slutt. Den lekne, suverene og utklassende eksplosive unggutten ble langsomt til noe annet.
Men det glimtet til, og vi satt derfor med et lite håp hver gang han stilte opp om at han kunne henge (så vidt) med helt til slutt og karre seg spurtende inn som vinner. Og i Falun i 2015 skjedde nettopp det. Den 50-km var rett og slett et drama i litterær betydning.
Northug var en «karakter» i tillegg til å imponere oss med sin fysikk, hurtighet og (brukbare) utholdenhet. Han «lekte» bokstavelig talt med konkurrentene de første årene. På en måte tror jeg vi har betraktet Northug som erkenorsk, men i flere dimensjoner er han også helt utypisk. Han gikk mot strømmen, la ikke skjul på sin suverenitet, og så ble han elsket i tillegg.
Det meste av populariteten skyldes vel noe så enkelt som at han var norsk og slo, ja ydmyket utlendingene. For så basal er sportens appell: «vår mann» heies frem. Men det kom mer enn bare litt ekstra krydder til patriotismen som trønderen vekket i oss (og kunne han vært noe annet enn trønder!).
Jeg tror Petter Northug har vist frem noen av de kvalitetene vi skulle ønske vi hadde (mer av) her i landet: Vinnerskallen, individualismen, lekenheten, den råe viljen og selvsikkerheten. Han er en karakter fra mytologien, og både Askeladden og Peer Gynt i samme figur.
Det gikk helt skeis også i fjorårets sesong, men da sendte han hele tiden ut signaler om at det var kontroll, og at Petter nok var i form nok til å kjempe i VM. Og det var heller ikke langt unna på 50-km i Lahti til tross for massiv overtrening på høsten. Men i år er det en slagen og «deprimert» skiløper vi leser om i mediene. Han virker å ha gitt opp, og nå klynker han etter sympati.
Jeg synes vi skal ta inn alt det akk så menneskelige i hele denne karrieren, og vi skal også tillate ham å dele nedturen med oss alle. For det er alles drama som spiller seg ut i sport: det gjelder aldringens nådeløshet. I langrenn ble dette spesielt en faktor etter at fellesstart og sprint kom på programmet. Spurten sitter lettere i en ung muskelmasse. Alfahannen må en gang bli detronisert.
Så her sitter vi da. For andre gang i et Tour de Ski uten den slue spurtkongen. Det er ikke det samme, det er helt sikkert.
Jeg tror det er slutt nå. Men du var noe helt spesielt, og tusen takk for det, Petter Northug!