«Det finnes ingen voldtektskultur i Sverige, men det finnes voldtektsmenn».
Uttalelsen kom i et leserinnlegg i Sydsvenskan, skrevet av en innflytter med fartstid i Sverige i kun halvannet år, Patrick Garrett. Han undrer seg over de lave straffene for voldtekter i Sverige, og synes det er rystende at det ikke er mulig å få en beskrivelse av gjerningsmennene, slik at folk kan være på alerten når de går i gatene.
– Fra en utenforståendes synsvinkel ser det rart ut at rettsvesenet ser ut til å beskytte den anklagedes identitet, sier Garrett. Fra de voldtekter som har blitt begått den siste tiden, har jeg ikke hørt noen beskrivelser av gjerningsmennene eller sett noen informasjon som kan hjelpe meg eller nærstående til å identifisere disse menneskene om de går forbi på gaten.
Hardere tak må til
Garrett synes det er sjokkerende at den hardeste straffen for voldtekt i Sverige er ti magre år, det burde vært tatt mye hardere tak, minst 25 år, påpeker han. Når det ikke skilles mellom mindre seksualforbrytelser og alvorlige, voldelige gruppevoldtekter er det i praksis grønt lys for overgriperne, mener han.
Sakene han sikter til er bølgen av grove overfalls- og gjengvoldtekter i Malmö-området som har sjokkert Sverige, og nabolandene, den siste tiden. For kun én dag siden ble en 18-år gammel kvinne overfalt og voldtatt av flere menn i Högaholm i Malmö. Det er den fjerde grove overfallsvoldtekten i Malmö i løpet av noen få uker. Flere av dem beskrives som torturlignede voldtekter.
Kanskje må det en utenforstående til for å sette ord på det åpenbare: svenskenes tafatthet mot denne type kriminalitet har resultert i en lovløshet som setter innbyggerne i fare og skaper en generell utrygghet i befolkningen i visse områder.
– Det finnes ifølge loven en bredere definisjon av voldtekt her enn i andre vestlige land, sier Garrett. Mens det i de fleste andre land er en nedadgående trend, forblir Sverige på det samme høye nivået, eller øker. Sverige har klart å begrense spredning av narkotika i samfunnet, men tillemper ikke samme tekning på bekjempelse av overfallsvoldtekter. Hvorfor gjennomføres det ikke en ny undersøkelse om hvem som står bak, og deres økonomiske og etniske bakgrunn?
– Bør ikke ofrene for disse grusomme forbrytelsene få en oppfatning av at rettsvesenet faktisk er på deres side?
Garrett er ny i Sverige og forundret. Det er mange utenfor Sverige også. For det er ikke noe nytt med overfallsvoldtekter i Sverige, og det er heller ikke nytt av voldtektstallene øker. Opptil flere har klødd seg i hodet over unnfallheten, og at det ikke er et tema som diskuteres i det vide og det brede. Noen har også bemerket forskjellen på åpenhet om disse problemene i Sverige kontra andre land, og ikke minst at det ikke snakkes om hvem som står bak. Her er et eksempel fra 2011:
Mange med kort fartstid i Sverige vil sikkert undre seg over politiets tafatthet, ikke fordi politiet ønsker det slik, men fordi det ikke bevilges de ressurser som trengs for å ta kontroll over kriminalitet og vold. Etterforskning av voldtekter og seksuelle overgrep prioriteres bort til fordel for etterforskning av mord og mordforsøk, kunne SVT Nyheter opplyse om i september, 2017.
Selv når det finnes en navngitt mistenkt kan saken bli liggende i uker og måneder, og færre og færre anmeldelser fører til siktelser. Årsaken er at det er så mange mord i de samme områdene som voldtektene skjer at politiets ressurser er bundet opp mot det.
– Det er vanskelig å forklare hvorfor etterforskningen av voldtekter hoper seg opp, men de andre forbrytelsene er enda mer alvorlige. Det er et valg mellom to onder, uttalte Torgny Söderberg, seksjonssjef for etterforskningsenheten i Stockholmspolitiet. Statistikken fra BRÅ (Brottsförebyggande rådet) taler sitt eget tydelige språk:
Våger ikke å gå ut
Folk i området er redde, og mange kvinner sier at de ikke våger å gå ut på kveldstid på grunn av alle overfallsvoldtektene. Men heller ikke dette er noe nytt. Garrett ville sikkert også undres over apatien det svenske samfunnet har vist overfor lovløsheten som blir verre og verre i enkelte områder. I 2014 meldte Sveriges Radio om at folk i visse områder i Malmö kvidde seg for å gå ut med søpla. Skyting og gjengbråk gjorde livet utrygt for resten av beboerne.
– Jeg har bodd i Krocksbäck siden 1982, og bor i ett av de høye husene, så jeg har blitt vant til det, forteller en kvinne. Men det er ekkelt. Vi har slått alarm og politiet er synlig i området, men likevel skjer det, det er de her gjengene vi har her.
Politiet derimot, vil ikke at folk skal la være å gå ut, det er bedre med så mange folk i gatene som mulig, sier de. For da blir det mye vanskeligere å begå forbrytelser. Politiet vil heller ikke gå ut med signalement, et krav som begynner å reise seg med stor styrke blant allmennheten, ikke minst på sosiale medier. Politiet anser at det ikke er mulig å gi signalementer.
– Vi kan konstatere at vi vet veldig lite ennå. Alle krever signalement, men vi vet ennå ikke helt hva som har skjedd. Vi vet ikke hvor mange som har vært innblandet, og enda mindre om deres utseende, sier Mats Karlson, ansvarlig for etterforskningen av en torturlignende overfallsvoldtekt på en lekeplass i midten av desember.
Men nå har mange fått nok. Kvinners sikkerhet må i høysetet, mener en del kvinner i Malmö, som nå organiserer seg via sosiale medier. Det organiseres grupper som kan følge kvinner hjem fra bussen eller som kan kontaktes når man føler seg redd.
– Vi vil ha en sikker sone for kvinner og ikke-binære, der vi kan diskutere saker som skjer, sier Emmy Avén, fra en gruppe på Facebook som har samlet 1500 medlemmer siden sist vår. Under Metoo-kampanjen hadde vi en lang innleggstråd der folk på en sikker måte kunne fortelle om hva de har opplevd. Vi vil slippe at menn skal fortelle for oss hvordan ting skal være, sier hun.
– Tanken er at det skal opprettes mindre chattegrupper der man har direktekontakt og der man kan sende en melding om noe skjer, eller man føler at noen følger etter en på gata, eller man føler seg generelt utrygg, sier hun.
Svenske tilstander
Den nyinnflyttede leseren Garrett har kanskje ikke fått med seg den skjeve utviklingen med lovløshet i enkelte områder i Sverige, over ganske lang tid. Ei heller at mange har visst om hvordan bildet ser ut, eller at «svenske tilstander» er et begrep alle andre steder enn i Sverige. Hans spontane reaksjon om hvorfor man ikke snakker om hvem som står bak, eller hvorfor politi og myndighet viser en slik tafatthet er en sunn reaksjon i et samfunn med stigende sykdomssymptomer. Hans oppfatning støttes av kriminolog, Nina Rung:
– Gruppevoldtektene kan oppklares dersom DNA kan kobles mot en eller flere personer, sier hun til Sydsvenskan. Men da må politiet få raske svar på de treffene, slik at de kan matches mot for eksempel registre over tidligere dømte personer.
– Politiet må oppklare disse forbrytelsene. Både for de utsattes skyld og for rettferdighet for kvinnene. For kvinners trygghet i Malmö må det vises at det faktisk går an å få tak i gjerningspersonene, og at de blir straffet.
Nå setter politiet i Malmö inn ekstra ressurser for å få slutt på overfallsvoldtektsbølgen, ressurser som nå på mirakuløst vis likevel er på plass.