Hvor i solsystemet befinner forskjellige norske medier seg for tiden? Det er en morsom øvelse å tegne et mentalt bilde fra Solen til Pluto. I bildet som blir tydelig er ikke Solen sannheten; den ligger ikke nødvendigvis i mørket bortenfor Pluto heller.
Nærmest Solen, på Merkur, svirrer Dagbladet hurtig av sted. Det går fort i karusellen. Tusen ganger fortere enn på Pluto. På den lille planeten spres rykter fort til de andre, som går i langsommere bane. Dagbladet har sett det først. Som regel på bloggene til Sophie Elise og Anna Rasmussen, som de bruker som samfunnskommentatorer. Det disse har til felles med Dagbladet, er at de har nedlagt kommentarfeltet på bloggen sin. Det disse ikke har til felles med Dagbladet, er at de til tross for det, har klart å holde på populariteten.
Vårt Land har reist kapelltrykkeriet sitt på Venus. Den sosiale og skjønne Venus ser etter likheter der andre værer konflikter og farer. Det er en utbredt tanke på benkeradene at det ikke spiller noen rolle lenger om man er kristen, bare man er religiøs. Det synges både hymner og salah fra galleriet. Sakristiet er midlertidig døpt Oktoberrommet, og står klar med feltsenger og stormkjøkken.
På Tellus sitter VG godt plantet i godstolen. Her er folk flest. Om ikke utsikten er best, så er det i hvert fall bedre levekår her, enn nærmere Solen. Mye som før skulle være folkelig er dreiet mot moralprat i spaltemeterne. Dobbeltheten legges ikke skjul på. Både næringsliv og stat refses. Næringslivets reklame ruller opp og ned på begge sider av en ny type reklame, en som ligner på gamle artikler, i hvert fall på avstand. I disse artikkelreklamene holder VG den rette enden av det politiske barometeret sånn passe godt i ørene, samtidig som de faderlig refser dem som tar feil.
Dagsavisen bor på Månen. Her reflekterer de mye av det sollyset Dagbladet er nærmest, men med et gammelmodig preg. Månen er tross alt litt 1969. Nesten 1968 … Ikke desto mindre er det glør i gamle hippiebål. Pamfletten til Arbeiderpartiet tror på egne saker. Det står tross alt respekt av å tviholde på det snevre. Så lenge pressestøtten består.
Varme og kulde bor side om side på schizofrene Mars, dit Aftenposten er utsendt. Den engang konservative kjempen har byttet lokaler fra en gotisk iskatedral til et lysere og varmere funkisbygg. Det er mye koz og klemz, publisert av journalister i alderen 13 til 18 år, som preger den nyfødte venstreradikaleren. Journalistene i foreldrealder tar ofte lunsjen sammen med junior, da ser de som regel på Skam og andre ungdomsserier. Så går de tilbake og skriver artikler og kronikker om det.
På gasskjempen, Jupiter, holder NRK og TV2 til, nå i samme lokale. De fant til slutt ut at det eneste som skilte dem var lisenspengene. Det, og at TV2s kringkastingsorkester heter DDE. Men de skal utveksle både journalister og musikere. Ikke minst så skal de ha en konsert der Rompa mi er arrangert for symfoniorkester, og sangen er backet opp av Sølvguttene på refrenget. Alt dette mens værdamene svinger seg på scenen i vinsjer fra kaia. De to tidligere gigantene har samlet seg, og har som alt annet på Jupiter, også fordoblet vekten under trykket der. Det mer enn kompenserer for alle kroppene som er sparket fra redaksjonen og ut i det tomme rom.
Klassekampen holder stand på Saturn. Planeten kalles Israels stjerne, derfor vil de gjerne, i kommunistisk ånd, gi halve til Palestina. Det er noe skjebnetungt over Saturn, i alle fall når man snakker om planeten i astrologiske termer, og det må jo være den religionen Klassekampen står nærmest? Nest etter kommunismen.
Morgenbladet svever rundt på månen Titan. Der er atmosfæren så ugjennomsiktig at det er vanskelig å forstå publikasjonen. Det gjør det jo interessant å prøve. Men jeg mistenker at røykskyene som stiger, er slike som tyter ut av ørene etter kortslutning, og at det kanskje ikke er så mye å se under det tette laget. Men pluss til begge publikasjoner for mye omtale av skjønnlitterære bøker, ikke bare krim.
Og apropos forfattere – hvor er de? Før sto mange av dem midt i samtiden og refset den. Som Bjørneboe. Eller i det minste skrev de klukkende god satire om den nære fortid, som Solstad om Gymnaslærer Pedersen, før de hoppet av det skipet og satte seg i livbåten SS Sosialisme. Nå bor de på små asteroider og miniplaneter med navn som 388282 Akepa, der de skriver om de nære ting, som navlen sin og krydderurter i vinduspotten. Noen små tilløp til samfunnskritikk har det vært, men i det store og hele sveves det i det indre universet.
Nettavisen er siste utpost før de ytre planetene. Med åpent kommentarfelt der andre ikke våger, har de benket seg som moderatorer på kjempeasteroiden Kheiron. Det er også et fint utstillingsvindu for den nye åndseliten i Norge – bloggerstanden. Hobbyen deres er å pirke på Miljøpartiet de Grønne, hver eneste gang de gjør dumme ting. I sannhetens navn skal det sies at de har en enkel jobb.
Resett er den nye hippien. Vannmannens tidsalder har debattparty på Uranus. Alle meninger er velkommen. Ingen blir nektet i døren. Ingen blir holdt ute, og alle hjørner i lokalet er et Speaker’s corner. I baren kan du drikke konspirasjonsøl, liberalvin, religionskritikkshot, eller bare lytte på husbandet, som heter Svenske tilstander. Alt er brygget på eget redaksjoni, og tappet på blanke flasker. Nye stemmer tegner med tydelig hånd på ferske etiketter, etter hvert som de blir festet på de mest populære sortene. Og alle får være med i kommentarpuben etterpå. Skål!
Document har alltid bodd på Neptun. Som en av få redaksjoner har de øye for annen kunst enn den på hitlistene. Ikke uten stolthet blir gamle vers og ballader sitert på nytt. Det er religiøs glød i artiklene. Dikotomiene er annerledes. Dogmene er annerledes. De er selve gapet i havet, som viser at man kan gå rett gjennom verden med andre tanker enn dem som strømmer i midten. Det er som de sier: Følg oss mens havet ennå er åpent; for når det lukker seg, kan det være for sent.
Ytterst ute i solsystemet går den degraderte dvergplaneten Pluto i langsom bane. På den bittelille planeten er det bare plass til tre kvinnelige journalister. De skriver om menneskerettigheter, og merker seg, stadig langsomt, at det de skrev for mange år siden, nå blir mer og mer aktuelt, og at flere og flere leser det de alltid har skrevet om. Og alltid skriver de om det samme, i evig langsom bane ytterst i solsystemet. Der Hades bor.
Mørket kan være skummelt. Svarene lyser som fjerne, uklare stjerner. Lokkende, mystiske. Noen sikkert utdødd for lenge siden. Men her ute er selv Solen så fjern, at den mest minner om en stjerne.