Gjennom alle tider har det vært viktig for den såkalte samfunnseliten å vise at de er annerledes, og ikke minst bedre, enn resten av befolkningen. Eliten er opptatt av å demonstrere at de ikke trenger å ta hensyn til de realiteter som rammer alle andre, og at de er hevet over den gemene hop. Dette har gjennom historien gitt seg mange bisarre utslag.
I tidligere tider var arbeiderklassen i all hovedsak forbundet med kroppsarbeid som jordbruk og håndverk. Da som nå var det viktig for eliten å vise at de ikke tilhørte denne nedrige gruppen mennesker som måtte utføre hardt og krevende arbeid for føden. Grepene man tok for å vise dette var ekstreme. I før-kommunismens Kina snørte overklasse-kvinner føttene sammen slik at de ble til små, deformerte baller. På denne måten demonstrerte de at de ikke behøvde å arbeide. De velstående i Romerriket gikk rundt i uhamselige togaer av samme grunn. I 1700-tallets Frankrike sminket både kvinner og menn seg likbleke med blyholdig, helseskadelig pudder. For det å være blek var et symbol på status – det viste at man ikke var en av dem som jobbet ute på jorder og markeder.
I andre kulturer har alt fra grotesk fedme til ren selvmutilasjon blitt brukt av eliten – og dem som ønsker å tilhøre eliten – for å vise at de forholder seg til en annen virkelighet enn resten av befolkningen. Målet har nemlig alltid vært det samme; å vise verden rundt at de tilhører den gruppen som de anser å være kremen av populasjonen.
I dagens moderne samfunn har man gått bort fra fysisk selvskading for å vise sin elite-tilhørighet, og gått over til noe som nærmest kan beskrives som åndelig og politisk selvskading. Amerikanere kaller det ”virtue signalling”, og det kan på norsk oversettes med noe slik som ”fromhetsflagging”. Kort forklart vil det si at man offentlig kommuniserer et standpunkt som skal vise avsenderens moralske og intellektuelle overlegenhet. Det interessante med slik fromhetsflagging er at det virker å gi mer poeng jo mer absurde og virkelighetsfjerne uttalelsene er.
Avstand til bermen
Hensikten er det samme som det var i de eldre tider; å markere avstand til ”bermen” og deres utfordringer. For eksempel ligger det ingen ”fromhets-poeng” i å peke på at pengemengden i verden hoper seg opp i stadig færre hender, eller at antall gruppevoldtekter i Skandinavia har økt med flere tusen prosent de siste 20 årene. Derimot ligger det mange fromhetspoeng i å bli dypt krenket på andres vegne over at Siv Jensen går på fest kledd ut i en indianerdrakt. Eller ”urbefolkningsdrakt”, som det nå skal hete. En slik total ikke-sak utløser en debatt som går over flere dager.
Slike absurditeter er den nye hverdagen, og det blir stadig mer vanlig i den vestlige verden. Aspirerende elitister fra akademia leter med lys og lykter etter det neste som kan krenke dem – helst på vegne av en såkalt ”utsatt gruppe”, og sette dem i sentrum av en debatt. Og ikke minst, gi mengder av likes på Facebook eller Twitter.
Å besøke twitterprofiler tilhørende den såkalte kultureliten – og da igjen spesielt de amerikanske og britiske, er for øvrig som å kikke inn i et galehus. Alt som er galt i verden, enten det dreier seg om fortid, nåtid eller fremtid, skyldes én person; Donald Trump. For presidenten er folkets mann – den uvaskede massen som eliten for all del må markere avstand til. Og jo mer fantasifullt og iøynefallende man viser avstand, jo bedre er det. Kun fantasien, og til en viss grad lovverket, setter grenser.
Kulturpersonligheten Kathy Griffin gikk nemlig litt over streken, med å posere med et avhugd Trump-hode. Tidligere hadde hun også sagt hun skulle angripe Trumps 11 år gamle sønn. Dette førte til at hun ble kalt inn til avhør hos Secret Service, og mistet jobben hos sin arbeidsgiver CNN. Men nå reiser hun i stedet jorden rundt for å holde foredrag/show om hvordan Trump ødela livet hennes. For det er selvsagt hun som er offeret i historien.
Populisme?
Men å bli krenket på andres vegne, og å spre hat mot Donald Trump er tross alt relativt uskyldig. Den virkelige selvskadingen kommer når man ser på politikken den såkalte eliten forfekter. For eliten bruker i stor grad politiske standpunkter til å ta avstand fra ”underklassen”. Blant eliten er ”populisme” et mye brukt skjellsord. Journalister, kulturpersonligheter og den politiske overklasse er livredde for ”populismens fremmarsj”, som de til stadighet advarer mot. Og hva er populisme? Det er en nedlatende måte å si ”folkevilje” på. For det som er bra for folk flest, det må eliten nærmest per definisjon være mot. Å stille seg på folkets side vil si at man er en av folket, og det ønsker eliten absolutt ikke å være.
Dette gir seg mange destruktive utslag. Et vanlig kjennetegn hos eliten er de er store tilhengere av overnasjonale organer som EU og FN. Dette kan muligens forklares ut fra to forhold; for det første så tar slike overnasjonale organer makt vekk fra befolkningen, og for det andre så drømmer mange elitister om en jobb i de overnasjonale organene. Under ”Brexit”-kampanjen så stod de aller fleste britiske kulturpersonligheter fjellstøtt på EU-siden. Tilhengerne av Brexit ble stemplet som uutdannede, rasistiske og onde (denne omtalen av politiske motstandere bruker eliten for øvrig i stort sett alle sammenhenger, noe vi også ser i Norge). En av de mest illustrerende episodene under valgkampen skjedde da champagnedrikkende millionærer, ledet av den søkkrike velferdsprofitøren Bob Geldof, hånet britiske fiskere som demonstrerte for å få beholde sitt levebrød. Den britiske eliten har for øvrig slett ikke slått seg til ro med at det britiske folk har talt, og veien frem til et endelig brudd med EU er ennå lang.
Vi er så sjenerøse!
Så overnasjonale organer er bra, men det som er elitens virkelige Cause célèbre er innvandringspolitikk. Man simpelthen kan ikke tilhøre eliten uten å være selvutslettende innvandringsliberal. Det er etter hvert blitt fullstendig ubestridelig at innvandring fører med seg store sosiale utfordringer og problemer, men ved å likevel være for en ultraliberal politikk så viser eliten at de selv er fjernt unna slike verdslige bagateller. Et komisk eksempel på dette er når overklasse-amerikanere setter opp skilt med innvandringspositive slagord i sine blendahvite, inngjerdede nabolag.
Å være innvandringsliberal er dagens motsvar til det hvite blypudderet som den 1700-tallets franske overklasse brukte. Det er en kontraproduktiv og tåpelig måte å vise avstand til folk flest på. Et norsk eksempel på dette fenomenet er elitens besettelse av å demonisere Sylvi Listhaug, som har bred støtte blant folk flest. Å angripe henne er nærmest en inntaksprøve for dem som ønsker å tilhøre og innynde seg hos eliten, senest demonstrert av den avdankede diplomaten Kai Eide.
Det er dessverre svært mange vanlige folk som støtter seg på det eliten sier og mener. Når den nakne keiseren fra eventyret paraderte nedover gaten med sine innbilte klær, så syntes tross alt flertallet at det var et vakkert kostyme – å innrømme noe annet ville jo si at de var dumme. Nøyaktig slik er det i dag også. Men vi er mange som ser at keiseren er naken. Og slik som gutten i eventyret sa fra, må vi også gjøre det. Ellers vil Norge bli som Sverige før vi aner det. Det vil skade alle – også eliten.