I Granavollen-plattformen de fire borgerligte partiene Høyre, Frp, V og KrF ble enige om denne uken, legges det opp til en strengere flyktning- og asylpolitikk. Men skal dette bli noe mer enn festtaler, stiller det store krav til de som sitter i posisjon. Særlig Fremskrittspartiet.
Før 2013 var det få som trodde at Høyre ville tillate å la Frp få håndet på rattet i justis- og innvandringspolitikken. De fleste antok at man ville finne dette for risikabelt og i stedet gi partiet andre gulrøtter.
Men det viste seg ganske raskt at statsminister Erna Solberg i utgangspunktet la opp til å gi sine samarbeidspartnere relativt stort ansvar og frihet til å gjennomføre og utforme egen politikk, så lenge det ikke gikk på tvers av de andre partiene.
Likevel kom det ikke mange innstramninger da Anders Anundsen styrte Justisdepartementet. Han konsentrerte seg om politireform og ble også dratt inn i konflikt med eget embetsverk. Det var først da Sylvi Listhaug tiltrådte at man fikk viktige innstramninger, i etterkant av flyktningkrisen i 2015, da det strømmet inn migranter over grensen fra Storskog.
Nå har Sylvi Listhaug gått av og de fleste regner det som tvilsomt at hun kommer tilbake som innvandringsminister, selv om det ikke kan utelukkes helt.
Men uansett hvem som skal styre asylpolitikken fra neste uke – en ny regjering kommer sannsynligvis på plass allerede mandag eller tirsdag – hva ligger så i Granavollenplattformen når det gjelder innvandring?
Liberaliseringer og status quo
Frp fikk ikke gjennomslag for færre kvoteflyktninger. Man binder seg også til en eventuell enighet om fordeling av kvoteflyktninger i EU-systemet. Dette siste punktet kunne i prinsippet gjort det vanskeligere for Norge å plukke de flyktningene man ønsker fra FN-systemet, men dette forblir trolig en teoretisk øvelse.
Det er nemlig lite eller ingenting som tilsier at EU-landene vil bli enige om noen slik øvelse. Og da er døren lukket for at vi skal melde oss som frivillige i en ordning mellom enkelte europeiske land, slik statsminister Erna Solberg åpnet for i fjor sommer. Dessuten vil det ikke påvirke totalantallet, da det vil bli slik at eventuelle EU-flyktninger vil erstatte kvoteflyktninger fra FN-systemet.
En annen oppmykning er at personer som oppgir å ha konvertert til en annen tro og søker beskyttelse på grunn av dette nå automatisk vil få sin sak prøvet i Utlendingsnemnda. Dette er i seg selv av minimal betydning, men innebærer samtidig at man ikke vil kunne legge ned nemnda. Det er egentlig et unødvendig ankeorgan, all den tid de som får avslag på sine søknader har mulighet til å anke sine saker i rettssystemet, noe svært mange også gjør med hjelp av asyladvokater som tjener gode penger på disse ofte svært langtrukne prosessene.
Innstramninger
Plattformen gir også mange muligheter til innstramninger. Lørdag lovet Jon Helgheim en strengere asylpolitikk. Det er positivt.
Men samtidig er dette et løfte som stiller stiller store krav. For eksempel er det åpenbart at det å bruke bistand som pressmiddel for å få til flere returer kan være svært effektivt, men det er også vanskelig å få til, ikke minst fordi det krever samhandling på tvers av Justisdepartementet og Utenriksdepartementet og mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Etter det Resett forstår har Høyres utenrikspolitikere vært svært skeptiske til å bruke bistand som et pressmiddel for å få til slike returavtaler. Det betyr at Fremskrittspartiet må legge fullt trykk for å få dette til.
Det aller viktigste punktet er innsatsen for å tilbakekalle oppholdstillatelser når beskyttelsesbehovet er bortfalt. Dette er et svært viktig punkt, som kan få stor betydning, men det krever handlekraft. I slike saker vil hylekoret fra media og asylsøkernes lobbyorganisasjoner gjerne bli av det kraftigere slaget. Da må den ansvarlige statsråden tørre å stå rakrygget.
Foreløpig har justisminister Tor Mikkel Wara vist nokså laber interesse for innvandringsfeltet. Det kan være fordi han er mer opptatt av andre saker, men også fordi han har sett lite mulighet til å få til ytterligere innstramninger. Til tross for hans ultraliberalistiske fortid, er han ingen innvandringsliberaler. Nå har han muligheten. Internt i Frp murres det imidlertid om at Wara kunne ha vært mer synlig i mediene. Ofte treffer han godt med utspillene sine, men han blir ikke stående i debatten og de kommer for lite hyppig til at han klarer å erobre saksfeltet.
Det kan han gjøre noe med nå, om han blir sittende.