Islam har i hovedsak tre iboende virkeligheter som er grunnleggende viktig å forstå i en ideologisk grenseoppgang og kulturbrytning. Islam er et politisk system, et juridisk system og en religion og tro for enkeltmennesker. Det politiske systemet eksemplifiseres i kalifatet, det juridiske systemet synliggjøres i sharia og det personlig trosnivået kommer til uttrykk i tenkemåte og i hjertets dyp. Utfordringen i islams møte med verden er at de selv ikke tydeliggjør denne distinksjonen, og kritikk av islam dermed oppfattes som et angrep på islam.
Nå kan ikke islam unndra seg kritikk og analyser, slik ingen andre ideologibærere heller kan. Islam selv har liten tradisjon for selvkritiske spørsmål og fri tenkning, og dermed er det naturlig nok til dels traumatiserende og sjokkerende når dette skjer i møte med frie samfunn. Derfor pågår det intense forsøk i FN og internasjonalt på å prøve å stoppe såkalt islam-kritikk. Såkalte islam-kritikere blir fort offer for stigmatisering og hets, og venstresidens apologeter har etter 100 år med kristen-kritikk blitt de argeste motstandere av islam-kritikk.
Forstå det den som kan. Slik har de som elsker frihet og demokrati, plutselig blitt fremstilt som fiender av det samme ved å kritisere en politisk og juridisk ideologi som selv ekskluderer demokrati og frihet. Sharia er et lovsystem hvor det ikke er likhet for loven, og kalifatet er et totalitært styresystem hvor religiøs og politisk makt er sammenfallende og inkompatibelt med demokrati. Parallelle lovverk kan ikke aksepteres hvis prinsippet om likhet for loven skal opprettholdes.
Europas og Vestens samfunnsparadigme forankret i det judeo-kristne idegrunnlag, og foredlet gjennom reformasjonen og opplysningstid, vekkelser og intellektuelle modningsprosesser, har følgelig en utfordring: Hvordan ivareta våre ideer om religionsfrihet og individets rettigheter i møte med en religion som har iboende totalitære trekk?
Norge må fortsatt være et kristent land, bygget på kristne grunnverdier noe også humanismen egentlig er et utrykk for. Bare et avklart kristent grunnlag kan gi et fortsatt samfunn som bevarer demokratiet med frihet og trygghet for alle. Kulturrelativisme og multikulturalisme er ikke bærekraftig for demokratiet. Ingen kan bygge et samfunn i et vakuum eller på ulike ideologiske springende retninger. Midt i denne virkelighet skal vi ta vare på hverandre, og sikre religionsfriheten.
Norge må tydeliggjøre at de politiske og juridiske aspektene av islam ikke er velkomne i landet, mens det religiøse aspekt ved individets tro respekteres. Her vil det være overlappende områder som må reguleres etter de lover som Norge ønsker å opprettholde under prinsippet om likhet for loven. Det betyr for eksempel at alle har rett og plikt til identitet i det offentlige rom.
Innvandringspolitikken må derfor sees i lys av at selve demokratiet defineres av de som har stemmerett, og at en betydelig demografisk endring i velgermassens religionsforankring vil en dag kunne gi en endring i styringssystemet og lovpraksis i våre vestlige demokratier.