På vår klode har sosialistisk/kommunistisk ideologi alltid – og uten unntak – avlet frem elitekulturer, der noen få skikkelser på toppen har bestemt det meste. Rundt de få har så parti, statsapparat, fagforeninger og medier alltid vokst sammen til en maktblokk. Roter det seg til helt på toppen i et slikt system, vil det sjelden sitte noen klare til å overta umiddelbart, med mindre det hele var arrangert i det politiske teatret som sosialismen også representerer til fulle.
Sosialistisk tradisjon har aldri gitt rom for dynamikk på toppen. Derfor blir vi inntil kjedsommelighet sittende og se og se på en Støre som skal «rydde opp», etter hvert i et så fordummende modus at det alene bare illustrerer hovedpoenget: Ideologien blender og blokkerer for mangt og mye, fortsatt i 2018. Det hele ser ut til å ende som eurokommunismen: En konstruerer myk-versjon som skal selges ut, men blir for synlig, stiv og rar og slår så sprekker – med fare for et politisk og ideologisk Titanic i fortsettelsen.
Hvordan legge en ideologi bak seg?
Nå kan noen ile til og hevde at Arbeiderpartiet har lagt ideologien bak seg. De fleste frasene ble nemlig planmessig skjøvet under overflaten da Einar Førde fikk noe fartstid som sjefsideolog og redaktør for det nye partiprogrammet ved inngangen til 1980-årene. Programmet skulle peke inn over tusenårsskiftet, og med delvis oppløsning av Sovjet og Berlinmurens fall kom trangen til å grønnpensle mye som enda var blodrødt. «Miljø» og «multikultur» ble nye begreper som skulle tres utenpå den sosialistiske Internasjonale, siden sosialismen alene ikke lenger ble så salgbar.
Men det å legge en doktrinær ideologi på dypet i skuffer og arkiver, når hele partisystemet er bygd opp på den samme ideologien, i den og rundt den, se det kan bli til et veldig teoretisk prosjekt. Følgelig har det knitret veldig mye i papir på toppen av Arbeiderpartiet på vei inn i et nytt årtusen.
Som jeg har vært inne på tidligere: Marxismen bærer i seg sterke religiøse islett. Sosialismen er metafysisk, peker inn i fremtiden, og predikerer så en prosess og en utvikling gjennom klassekamp og faser i retning av et nytt paradis kalt utopia. En må sannelig tro nokså sterkt – være religiøs – for å virkelig kjøpe slike ideer, og så holde på dem til langt inn i et nytt årtusen. Selv etter at ideene på flere kontinenter ikke har vært i nærheten av å fungere, omsatt i praktisk politikk. Ettparti-systemet sammenfiltret med sentralisert statsmakt, fagforeninger, direkte og indirekte kontrollerte media og et viltvoksende byråkrati – er og blir summen av ethvert sosialistisk prosjekt, i mykversjon eller i hardversjon som naken stalinisme. Det er og blir en pågående prosess målstyrt i tråd med sosialistiske forutsetninger, gjerne med låneord hentet fra andre partiprogram.
Uten en elite på toppen, uten en planøkonomisk rammefaktor i bunnen og uten en (fortsatt) tro på sosialismens indre vesen, kommer tomrommet og det farlige vakuumet. Følgelig kan ikke Arbeiderpartiet bare legge ideologien fra seg og bak seg uten samtidig å risikere og gå opp i limingen. I så fall må et nytt, salgbart ideologisk alternativ – en ny forskaling, og et helt nytt fundament på plass. Men da dreier det seg egentlig om et helt nytt parti.
Begrepet «sosialdemokrati» blender
Begrepet «sosialdemokrati» maskerer egentlig en kontinuerlig prosess der parti- og statsmakt, fagforeninger og medier stadig smelter mer sammen, trinnvis og lagvis. Nettopp fordi ideologien i bunnen forutsetter en slik prosess for at ideologiens grunnleggende ideer skal kunne anvendes og omsettes i praktisk politikk. Derfor ender sosialistiske stater ofte opp som diktaturer, maskert bak en skog av begreper og forskjønnende uttrykk om den forgjettede arbeider i det store kollektiv. Slik ble begreper som «velferdsstaten» praktisk talt synonymt med Arbeiderparti-staten i Norge, uten at noen egentlig gjorde hørbare anskrik. Det bare ble slik.
Sosialdemokratiet er med andre ord betegnelse på en prosess og en bevegelse (Les: arbeiderbevegelse) der de sosialistiske prinsippene og målene fortsatt er gyldige, internt oppfattede og reelle nok. Mye kan i det ytre minne om en maskerade, men la oss ikke glemme at det hele har signifikante religiøse islett fra roten av og opp. Det dreier seg om en kompakt doktrine. Derfor har det mektige opinionspåvirkende organet i dette landet, Norsk Rikskringkasting (NRK) vokst jevnt og trutt til 3 500 statsansatte og årsbudsjett på 5, 3 milliarder – over en tvunget ekstraskatt kalt lisensbetaling; og derfor vokste «Arbeiderpressen» til et formidabelt apparat som fortsatt favner 100 aviser under vignetten Amedia. Noen med mye makt ville ha det slik.
Oppe i dette var det bare å få en håndfull politiske kommisærer på plass på toppen av NRK (inklusive divisjonsledelsen), Norsk Telegrambyrå (NTB) og i TV2. LO kjøpte plutselig halvparten av aksjene i TV2 for en periode – og i kjølvannet av denne målstyrte politiske prosessen kom en av Arbeiderpartiets aller mest trofaste museumsvoktere, Alf Hildrum, inn som ny TV2-sjef. I 2006 ble Hildrum styreleder, og overtok så rollen som administrerende direktør og redaktør i hele TV2-gruppen. I Arbeiderparti-staten kom det ikke så mye som et kritisk hikk knyttet til Hildrums sjefsrolle. Det bare ble slik. Modellmakten er formidabel.
Alf Hildrum, som har gått alle gradene i Arbeiderpartiets indre system, fra AOF, sørget naturligvis for å få den riktige politiske linjen også i det nye TV2-huset, i forhold til dekning av både innenriks- og utenrikspolitikk. I fortsettelsen av dette var det ikke lenger mulig å skille TV2 fra NRK, bortsett fra reklamen. Nå kunne en våken medie-konsument erfare at praktisk talt alle sentrale medier vinklet og fokuserte sine saker på nøyaktig samme måte, som om det lå en lengsel og et savn etter Sovjet-systemet i bunnen av det hele.
Arbeiderpartiets strateger og rådgivere har nok brukt en god del tid på utviklingen av TV2, i kontrollmodus. Det ligger i ideologiens natur, rett og slett. Et frittstående og frittalende TV-hus kunne ha vokst seg til en formidabel utfordring for et Arbeiderparti som egentlig begynte å vakle allerede ut i 1970-årene, men som så ble reddet av oljepengene som fosset inn i statskassen.
De røde nesene blinker fortsatt
De røde nesene blinker fortsatt heftig mot oss på desker og i bakrom i de fleste toneangivende redaksjoner, fortsatt i en medieverden som i det store og hele er en funksjon av Arbeiderparti-staten. Etter hvert så overmettet på en politisk korrekthet at en del aldrende profiler begynner å bli til en karikatur av seg selv og den maskerte modellmakten de stadig representerer. Det høyst selektive utvalget av «eksperter» som går og går mellom studioene har forlengst blitt til en illustrerende farse i seg selv.
Skal medias produkter analyseres kritisk må en ikke bare ta grep i forhold til hva de faktisk formidler, men også hva de konsekvent unnlater å formidle. De usunne mediekulturene i dette landet har gitt betydelige demokratisk underskudd. Dersom en kaster et blikk på regionsavisene finner en samme tendens. I det sosiale medier har kommet stadig sterkere inn i bildet, ser vi hvordan Arbeiderparti-statens medieverden forvitrer, uke for uke. Selv anakronismen NRK risikerer å gå tom for museumsvoktere, og må nå gå til det skritt å si opp ansatte.
Blir det konflikter helt på toppen vil strukturen i et parti som er tuftet på sosialistisk ideologi og en tilhørende idéverden om sentralisert makt – i seg selv bære i seg et sett med svakheter. Den sentraliserte makten avler bl.a. fraksjonsdannelser som så ligger bak den enkelte aktør, og som utgjør et ikke uvesentlig støtteapparat for nettopp å konsolidere maktgrunnlaget! Den til dels keitete stivheten som nå avsløres på toppen av Arbeiderpartiet kan utmerket tolkes som en funksjon nettopp av den ideologien som ligger i bunnen, i historikken, i rammen og kritisk sett gjennom hele strukturen.
Bikker dette over helt på toppen, vil det sende sjokkbølger ut over i hele nettverk – som politiske/ideologiske maktfyrster bygger hele sin eksistens på. Inne i dette pågår det selvsagt også mye rollespill, som ellers i politikken. Men nettopp i slike sentraliserte maktstrukturer sitter noen til enhver tid og venter på en anledning til å rykke frem og opp ett hakk. Er det så håp om snarveier oppe i dette vil det klart påvirke støynivået.
Hensynet til folk flest er underordnet
I sosialistisk tradisjon har det ikke dreid seg om hensyn til folk og individer der ute, det dreier seg om manøvreringsmuligheten på toppen av «fellesskapet», det store kollektiv, stadig i luksuriøse omgivelser bak trygge betongmurer – der hele konseptet forlengst er støpt og armert lag for lag gjennom 150 år, også med tanke på å skape tilstrekkelig beskyttelse mot enhver som virkelig måtte utfordre ideologi og system. Derfor blir også nøkkelpersonell i mektige fagforeninger til en del av det sentrale spillet. Det dreier seg om kontroll og utvidelse av modellmakt!
Uten overdrivelse: Stadig i tråd med ideologi og anvendt makt-konsept har «rødegardister», politiske kommisærer, posisjonert seg i sentrale medier i den grad at den politiske opposisjonen sjelden eller aldri får fotfeste, tid, langt mindre holde på fokus i noe studio. En får heller ikke sentral spalteplass, en får ikke fokus på hovedsakene sine; en blir som politiker fra feil parti – neglisjert, avglemt, forsøkt stigmatisert, latterliggjort eller – oftest – fortiet. Nei, det dreier seg nødvendigvis ikke om en organisert infiltrasjon i redaksjonene, men det dreier seg om en journalistisk ukultur som rent ideologisk er så forsteinet at vi kanskje kan puste lettet ut om noen sentrale mediehus bikker over sammen med et par Arbeiderparti-topper?
Avhengig av styrken i det sosialistiske prosjektet, omfanget og fotfestet over tid, har elite-kulturene slått rot i den grad at selv nye opponenter som endelig kommer til, selv viser tegn på preg av rollefigurene inne i Arbeiderparti-statens elitekulturer. Nye politikere fra andre parti begynner å tro at det skal være slik? De, rollemodellene fra Ap, har nesten alltid vært i begivenhetenes sentrum, og svingt seg gjennom flokker av smilende og lojale journalister, gjennom det ene nachspielet etter det andre som festens midtpunkt; knyttet til en kjernegruppe av journalister, groupies, som sjelden har hatt langt å gå for å møte sin venn, politikeren. I Arbeiderparti-staten har denne type innsidekontakt og gjensidig forpleining vært en del av selve karrieren, så lenge redaksjonene har hatt mulighet til å være så sær, selektiv og enøyd i sine ideologiske og politiske preferanser.
Nei, vi skal ikke svartmale alle medier og skjære alle over en kam. Men når et toneangivende antall medier ble så til de grader sære, samkjørte og politisk enøyde gjennom et par, tre tiår, at det klart har tangert en smertegrense knyttet til demokratisk underskudd – så er det helt naturlig grunn til ettertanke og refleksjon.
Men hva har skjedd siden de samme mediene nå med ett opptrer såvidt krasse overfor Jonas Gahr Støre og Giske? Ser vi så endelig et etterlengtet hamskifte i retning av mindre ensporet journalistikk i redaksjonene? Ikke nødvendigvis: Bak deler av den tilsynelatende helstøpte fagjournalistikken vi unektelig øyner oppe i dette kan forklaringene ligge et lite stykke inn i fremtiden.
Museumsvokterne følger med
I det maktpolitiske spillet som nå pågår er det teoretisk sett mulig å få manøvrert Arbeiderpartiet enda noen hakk over til venstre, avhengig av det nye persongalleriet som kommer inn fra siden, på toppen. Mektige bakmenn i LO og ikke minst en del renkespillere rundt Hadia Tajik ser vel helst en slik utvikling? Inne i dette er det igjen ideologer som kjenner sin besøkelsestid og sitter i kulissene, som museumsvoktere – fra Arbeiderparti-staten.
Nå gjelder det nemlig noe så grunnleggende som «vår ære og vår makt». Og nå har vel noen snart gravd frem en samkjørt sak på borgerlig side som gjør at alt folket raskest mulig kan snu ryggen til oppstyret på toppen av Arbeiderpartiet? Det som skjer på toppen av Arbeiderpartiet nå kan bli et rent Titanic for den politiske venstresiden i Norge. Følgelig blir vi snart vitne til redningsoperasjoner der noen vil forsøke å snu fokus bort fra det hele. Maktmennesker må ha ro, nemlig.