I et innlegg publisert i Aftenpostens SiD, skriver 14 år gamle Kaja Tømmerås at feminist-Norge burde åpne øynene for de virkelige problemene. Hun kritiserer her den flaue opptredenen Sigrid Bonde Tusvik hadde fredag 18 januar. Tusvik valgte å forlate lokalet under komiprisutdelingen, fordi ingen kvinner vant. Hun la også til at dette var herreprisen, noe hun syns var meget urettferdig.
Tusvik trakk diskriminerings-kortet og ble hyllet av feministene. Men hva er det som egentlig blir hyllet? At vi kvinner er så stakkarslige at vi bare må få kjønnskvotering?
Dersom en kvinne ikke vant, er det fordi det er diskriminering som er grunnen og ikke fordi menn denne gangen var bedre komikere, med andre ord. Å synke så lavt, er ikke i stil med den feminismen jeg personlig forsvarer. Å kreve kjønnskvotering sier i realiteten at Tusvik mener at vi kvinner er langt dårligere enn menn når det gjelder underholdning, og må ty til kjønnskvotering.
På den andre siden reagerte innvandrerkomikerne, og de mente at de ble diskriminert ved å ikke få invitasjon. Invitasjon burde vel alle fremtredende komikere få, men nominasjon og pris har de ikke krav på kun fordi de representerer et mangfold. Men her var det ingen krav, men heller et ønske om å bli anerkjent med en invitasjon. Likevel syns jeg at de også gikk litt i offerrollen.
Konsekvensen av disse klagene ble at hele prisen handlet om diskriminering og favorisering av den hvite mannen.
Rasisme-kortet i likhet med diskriminerings-kortet burde bli brukt med forsiktighet. Vi kvinner burde satse på å konkurrere rettferdig og ikke kreve kvotering. Vi innvandrere burde stille opp med bedre og mer kvalifiserte komikere istedenfor å klage på manglende anerkjennelse.
Det er ikke sikkert at nordmenn flest syns at den somaliske humoren som min kjære fetter Jonis Yusef opptrer med er noe morsom. Den er preget av innvandrerhumor, med sarkasme som mange nordmenn ikke kjenner seg igjen i. Det er en bra kombinasjon av selvkritikk, og latterliggjøring av ukultur innad innvandrermiljøene. Jeg ler av slikt, det gjør derimot ikke mine etnisk norske venner, som er litt redde for å krenke noen ved å le av deres (u)kultur. Hvilken rasistisk og sadistisk person, er det som ler av at innvandrere slår barna sine?
Sannheten er likevel klinkende klar, som den unge Tømmerås påpeker. Tusvik demonstrerer at dette er et krav om at kvinner skal løftes frem uavhengig av humoristisk talent. Hun påpeker også at dersom det på motsatt side var kun kvinner som vant, hadde vi vært i ekstase. Alle sammen, vi hadde hyllet alle kvinnene i prisutdelingen, og mediene hadde trykt artikkel etter artikkel om hvor godt og feminisert Norge er.
Er det vanskelig å hylle menn for deres godt utførte arbeid? Kanskje. Men det er trolig fordi feministene har blitt båret frem på en gullstol en god stund. Det er ikke likestilling før vi har hver eneste gode, og særlig de godene vi kunne delt med menn.