Et dominerende dogme runger: «Vestens kvinner føder for få kvinner.» Et dogme kommer sjelden alene. Et annet dominerende dogme har gitt Vesten en migrasjon som er uten like i verdenshistorien: «Vi kan ikke bevare våre samfunn uten innvandring.» Slik skal publikum forstå at kanskje den viktigste årsaken til den historisk ekstreme innvandringen er å finne i lave fødselstall.
Men det er en kortslutning i argumentasjonen. Hvis – og vi understreker ‘hvis’ – problemet er lave fødselstall, hva har makthaverne egentlig gjort for å stimulere til høyere fødselstall? Og når? Svaret er at man ikke har gjort noe. Det finnes ikke et eneste seriøst bud, enn si artikulert politisk program, som forsøker å adressere problemet.
Tallene er der. Norske kvinner føder i dag ca. 1,7 barn i snitt. Og befolkningens snittalder øker, samtidig med at levealder øker. Man har derimot brukt tallene til å legge til rette for en befolkningsutskiftning. I en historisk uhørt takt. Helt uten debatt. Som om man ikke en gang var interessert i å drøfte ulike løsninger. Vi kan bare lese Stortingsmeldingene. Dette har vært norsk politikks sentrale prinsipp det siste halve århundret.
Vi må stille følgende spørsmål: hvorfor har vi ikke hatt en bred samfunnsdebatt om de synkende fødselstallene? Hvorfor finansierer de, det vil si oss skattebetalere, for at arbeidsløse fremmedkulturelle føder langt flere barn enn oss? Hvorfor brukes ikke midler på oss fremfor fremmedkulturelle? Hvorfor uten debatt? Demografien endres ekstremt raskt, det brukes ekstremt mange penger på en løsning som, alt annet like, vil ende med at vi kommer i mindretall i eget land. Ja, allerede i 2050 sier konservative, sminkede analyser fra SSB. Norges befolkning øker, men antallet etnisk norske faller. De siste teller ca. 3,5 millioner, mens innvandrere teller ca. 1,7 millioner.
«Uten debatt» er uten mandat. «Uten debatt» er diktat. Det ultimate spørsmålet er derfor hvorfor vi skulle ha interesse av å dikteres til å finansiere vår egen utskiftning. Ikke bare utskiftes vi; det er vi selv som betaler for det. Det viser sysselsettingsmønstrene med all tydelighet.
FNs konvensjon om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord, datert 9. desember 1948, definerer folkemord som «en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan: å drepe medlemmer av gruppen; å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen; bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis; å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen; med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.» Men vi behøver ikke påkalle slike anklager. Situasjonen er uansett mer enn alvorlig nok: vi har ledere som bruker våre penger til en politikk som kraftig vil redusere den norske befolkningen.
Husker vi en opprømt Jens Stoltenberg som på åpen TV-skjerm fortalte folket hvor stolt han var over dobbeltarbeidende norske superkvinner? Noen reagerte. Han hadde egentlig forsnakket seg. For hvorfor var han stolt av «dobbeltarbeidende»? Han hadde ufrivillig pekt på problemets kjerne: vi kan ikke forvente at norske kvinner skal være like suksessfulle og effektive på arbeidsmarkedet som menn og samtidig holde befolkningen oppe. Det sier seg selv. Hvis Stoltenberg skrøt av norske superkvinner, var han åpenbart også tilfreds med at de snart skulle bli mange færre. Hva skal vi så konkludere om Stoltenbergs tenkning? Var han kanskje ikke så glad i norske kvinner likevel?
I en nyttårstale 1. januar 2001 uttalte han: «Norske kvinner velger selv å få flere barn. De velger selv å ta mer utdanning og å delta i arbeidslivet. Denne kombinasjonen er enestående. Og den sier noe om kvaliteten på samfunnet vårt.» Han refererte til stabile fruktbarhetsmønstre på hele 90-tallet med 60.000 fødsler årlig. Ikke desto mindre var fruktbarhetstallet allerede i 2000 nede på 1,85 (til sammenlikning 1,2 i land som Spania og Italia), dette til tross den allerede da høye andelen innvandrere. Faktisk har vi hatt en systematisk nedgang i fruktbarheten gjennom hele 60- og 70-tallet. Fra 1970 til 2000 har gjennomsnittsalder økt fra 23 til 27, dette grunnet utdannelsesmønstre. Utdanning har stor betydning for når kvinner får sitt første barn.
Bevisstgjøring nødvendig
Men er det dette vi faktisk vil? Kan vi virkelig se for oss at den norske voksne befolkningen aktivt går inn for å risikere å utdø? Hva skulle belønningen være? At vi som aldri før jobber, at vi som aldri før har mindre kontakt med barna våre? At vi som aldri før gjennom våre skatter finansierer fremmedkulturelle nav’ere som i ett og alt er fiendtlig til alt vi har kjær?
Men så må vi selv komme på banen. Hva kan vi selv gjøre for å frata politikerne deres kanskje viktigste argument for masseinnvandring?
Jeg vil her bare peke på to faktorer? Kvinner må gis incentiver til å føde tidligere. Det må bli lettere å få barn i studietiden. Slik at normeringen her blir annerledes for menn og kvinner. For eksempel vet vi at kvinner i snitt venter med å få sitt første barn til de etter endt studie har minst 2 års arbeidserfaring. Vi kunne også tenke oss økonomiske incentiver som stimulerer flere fødsler. Den norske stat, på vegne av oss, gir allerede ut enorme summer til innvandrere som gjør dem i stand til både å ikke arbeide som oss og bære frem flere barn enn oss. Ingen befolkning ønsker slik bruk av sine penger. Det sier seg selv.
Men kanskje den viktigste faktoren er en bevisstgjøring av det norske folk. Mange vet ikke hvor alvorlig situasjonen er. Mange vet ikke hvor mange penger vi bruker på mennesker invitert hit helt uten tilknytning til landet. Vi må rett og slett selv knuse dogmene som politikere og andre eliter strør om seg med.
Les mer:
Lappegård, Trude: «Den norske superkvinnen». Økonomiske analyser, 4/2001
Fruktbarhet og familiepolitikk : bør det blir enklere å få barn med kortere mellomrom? Samfunnsspeilet, 6/2001
Aarøy, Torunn: Fødselstallene faller i hele landet. Det er en hodepine for sykehusene. Aftenposten, 03.11.2017
O’Sullivan, Feargus: Mapping where Europe’s population is moving, aging and finding work. Citylab, 27.09.2017
Harris, Briony: These mega-trends are shaping the future of Europe. World Economic Forum, 26.10.2017
Eurostat regional yearbook 2017
Statsministerens nyttårstale, 1. januar, 2001. NRK
Gamkinn, Karianne. Beklager, jeg må være mamma. Dagbladet, 7. mars, 2013