Det er ikke lett å vite om en skal le eller grine. Amerikanske medias dekning av Solbergs USA-besøk var fullstendig fraværende inntil Trump, i et møte om amerikansk innvandringspolitikk dagen etter, i kjent Trump-stil plumpet ut med å si at han heller vil ha innvandring fra land som Norge enn fra ”all these shithole countries in Africa”.
Nå koker til gjengjeld amerikanske media. Det hvite hus er oppe i sin verste PR-krise siden Trump ble president. USA har endt i en diplomatisk krise med en hel verdensdel. Norge blir nevnt hundrevis av ganger på alle nyhetskanaler. Uttalelsen har gått fullstendig viralt, og kvalifiserer vel som den mest politisk ukorrekte Norges-reklamen noensinne.
Det er heller ikke så lett å vite om en skal le eller grine av Akersgata og Marienlysts dekning av Statsministeren og utenriksministerens møte med Trump-administrasjonen. Den er latterlig overflatisk og så intetsigende at det er til å grine av.
Aftenpostens panegyriske utbroderinger 10.1. av Pentagons faglige beundring for utenriksminister og tidligere forsvarsminister Ine Eriksen Søreide er mest egnet til å trekke på smilebåndet av. Dette er tøv og tøys oppdiktet i FDs kommunikasjonsavdeling og velvillig videreformidlet Aftenpostens journalist av en ansatt ved Forsvarets Forskningsinstitutt. Men som vanlig er det imidlertid VG som tar kaka. VG har sendt to mann på tur med statsministerens entourage til USA, angivelig for å gi oss innsiktsfulle og opplysende kommentarer om bakgrunn og hensikt med møtet ”mellom Norges statsminister og verdens mektigste mann”.
Så la oss se litt nærmere på hvordan ”verdens beste presse” (Hanne Skartveit, Politisk redaktør i VG 28.1.2017) lever opp til egen selvros som maktens kritiske vokter. Vi behøver ikke gå langt. Vi kunne for eksempel ta for oss Frithjof Jacobsens kommentarartikkel i samme avis. Artikkelen er gitt tittelen ”Ernas hemmelige forhold” noe som unektelig trigger nysgjerrigheten.
Jacobsen forklarer oss innledningsvis at det var ”Et besøk som etter det jeg erfarer ikke var så krevende å få i stand. Trump liker Norge, og Solbergs regjering liker USA.”
Vel, realiteten er vel den at Trump knapt vet hvor Norge ligger (bortsett fra at det ikke ligger i Afrika). Under pressekonferansen leste Trump skoleflink opp talen som åpenbart var skrevet av State Departement og ikke i hans eget lønnkammer – i dyp beundring av hvor fantastisk Norge er. At besøket, etter det Jacobsen «erfarer» (les; fikk forklart av ambassadør Kåre Aas under mottakelsen for de norske pressefolkene kvelden før) ikke var så vanskelig å få til, er helt riktig. For det var ikke noe ambassaden fikk til, men noe State Department og Pentagon ønsket. Det har ikke Aas fortalt, eller Jacobsen hatt nok dybdekunnskap for å forstå.
Og her er vi ved det som er sakens kjerne, og det som burde vært interessant for en middels våken norsk journalist. Hvorfor i all verden skulle Pentagon og State Department ønske å få til et møte med Solberg ”på verdens mest berømte kontor” etter at Trump har sittet i presidentstolen bare i knapt et år og latt mindre enn en håndfull andre europeiske statsledere fra langt større land enn Norge få audiens? Kan det i skyldes ”penger og hemmeligheter”, det norske oljefondet og ”først og fremst fordi Norge leverer en strøm av uvurderlig etterretning om Russland til sine amerikanske kolleger”, slik Jacobsen med sin betydelige innsikt hevder.
Trump synes sikkert Oljefondets investeringer i USA er fint, men det er heldigvis noe verken han eller Solberg har særlig innflytelse over. Når det gjelder etterretning i Nordområdene, er det noe Norge har levert USA siden etableringen av Nato i 1948 under hele den kalde krigen og frem til i dag, og sånn sett ikke noe nytt. At Norge kjøper nye F-35 jagerfly og 4 nye Poseidon overvåkingsfly er viktig, men representerer i realiteten kun en utskifting av de gamle F-16 og Orion-flyene.
Det som er viktig for USA er Norges geopolitiske beliggenhet og Norges rolle som fremskutt forsvarsperimeter for det amerikanske atomforsvaret. Den amerikanske atomvåpenstrategien er under revisjon. Sett fra Pentagon gir den norske Atlanterhavskysten og norsk landterritorium en mulighet til å skjerme seg mot og eventuelt slå ut russiske interkontinentale kjernevåpen i et forkjøpsangrep, overvåke den viktige russiske andreslagskapasiteten som ubåtflåten på Kola-halvøya representerer samt virke som forsvarslinje mot de nye russiske kryssermissilene som i løpet av noen titalls sekunder kan slå ut et hvilket som helst høyverdimål i Nord-Atlanteren og langs hele norskekysten ned til Trondheim.
I stedet for å gjenoppbygge det territorielle nasjonale forsvaret som sammen med Nato-medlemskapet og de selvpålagte restriksjonene skulle både avskrekke òg berolige russerne, har regjeringen i realiteten overlatt forsvaret av Norge til amerikanerne og samtidig suspendert de selvpålagte base- og øvelsesrestriksjonene bl.a. ved å stasjonere amerikanske styrker på Værnes og gjennomføre allierte øvelser i Finnmark tett opp til den russiske grensen. Sett fra russernes side øker det trusselen mot deres egne kjernevåpenplattformer på Kolahalvøya og i Nordvest-Russland. Nedsiden med en slik strategi er at norsk territorium dermed blir gjort til en potensiell slagmark i et mulig forkjøpsangrep eller en mulig konfrontasjon mellom stormaktene som naturlig nok heller vil sloss på andres enn på eget territorium.
Om dette er klok politikk fra norsk side er jeg særdeles usikker på. En tryggere strategi ville være å ta kostnaden ved å gjenoppbygge det territorielle nasjonale forsvaret og opprettholde de selvpålagte base-, øvelses- og atomvåpenrestriksjonene. Det representerer uansett et grunnleggende skifte i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk som kan få store konsekvenser og som derfor burde vært gjenstand for et offentlig ordskifte og en forsvarlig parlamentarisk behandling. Det blir det ikke når ukritiske og tabloide journalister reiser på svipptur med statsministeren til landet de ikke kunne fatte at Trump ble president for. Altså, til et land de ikke forstår.
Chapel Hill,
North Carolina.