Har du vært på et NAV-kontor i det siste? Da har du sikkert lagt merke til at alle bøkene og permene med lover, regelverk og forskrifter er borte.
Kanskje ikke så merkelig, i det papirløse samfunnet er all denne informasjonen digitalisert, og bare et tastetrykk unna. Det er jo mye enklere og mer effektivt for saksbehandleren å få direkte tilgang til oppdatert informasjon om hvordan lovtekster og regelverk skal anvendes i praksis, ikke sant …?
Facebook er også litt sånn som NAV, en slags entitet som egentlig ikke har en fysisk eksistens.
NAV-kontorer og saksbehandlere har jo en fysisk eksistens. Du kan åpne døra til et kontor, og der sitter det et menneske – men det er alt.
Saksbehandleren er bare brukergrensnittet ditt opp mot NAV, og snart er han ikke det, heller.
NAV har brukerterminaler, der du selv kan sitte på stolen til saksbehandleren og trykke på tastene hans.
Og hvorfor skal du da oppsøke et NAV-kontor, det kan du like godt gjøre hjemmefra – hvis du fremdeles har et hjem?
Det er mange som ikke har et hjem i dag – som for eksempel Facebook. De fleste offentlige og private leverandører har bare et kontaktskjema, eller en link du kan trykke på, for å komme i kontakt med en kundebehandler.
Kundebehandleren er så hyggelig og forekommende at du etterpå må svare på en undersøkelse med spørsmål om du synes du fikk nok hjelp i form av hygge og kos og klem. Og det blir jo et veldig varmt samfunn av sånt.
Det er ikke som før i tida, da var samfunnet så kaldt at du kunne kjøpe programvare som du installerte på din Personal Computer. Du hadde eiendomsrett til maskinvaren du lagret all informasjon på, og du kunne selv bestemme hvor mye av den lagrede datamengden du fysisk eide som skulle gjøres tilgjengelig for andre på nett.
I dag jobber de fleste opp mot online-programvare i sanntid. Og du eier fysisk ingenting, annet enn maskinvaren som tillater deg å kjøpe apper som gir deg tilgang til å behandle informasjon som er lagret i «skyen».
Alle data du selv produserer gjennom denne tilgangen blir også lagret i «skyen». Du er på en måte en slave i informasjonssamfunnet, bare med den forskjell at en slave vanligvis slipper å betale for å utføre arbeid. Så utviklingen går framover, det er hevet over enhver tvil.
For alt du har gjort og ment, trodd og tenkt er lagret i «skyen» gjennom apper du bruker til å orientere deg i den digitale virkeligheten.
Og ettersom kontanter fases ut, vil alt du kjøper og selger i den virkelige verden kunne kartlegges like effektivt som kjøp- og salgshistorikken din i nettbasert handel.
Vil du uttrykke en tanke som ikke blir registrert, må du fram med penn og papir. Digitale skriveprogram laster alt opp i skyen like fort som du trykker på tastene.
Så du eier hverken deg selv eller arbeidet du produserer.
I mediebransjen ble tidligere hver eneste avisside avfotografert analogt, slik at det i ettertid var mulig å dokumentere bokstavelig hva som var publisert – det medførte også at publiseringen var umulig å endre eller manipulere. På samme måte ble filmruller og videobånd arkivert på en slik måte at informasjonen bare kunne manipuleres ved å fysisk fjerne den, og etterlate seg et tomrom i arkivet.
Det er vanskelig å tenke seg at eksempelvis nettavisen Resett dokumenterer sin publisering ved å jevnlig kopiere nettavisens innhold til lokal harddisk frakoblet nettilgang, slik at Resett fysisk eier sine egne data og er sikret mot at publiseringen i ettertid kan manipuleres.
Mest sannsynlig, vet ikke redaktør Lurås hvor serverløsningen som kontinuerlig tar backup av nettavisen hans befinner seg, hvem som opererer og drifter den, og hvem andre som har tilgang til den.
Og om redaktør Lurås, mot formodning, skulle vite dette, hva kunne han egentlig gjort for å sikre dataeiendommen sin? Ikke annet enn å sikre sin egen tilgang til sin egen eiendom mot uautorisert tilgang.
Dette er like effektive sikkerhetstiltak som om Lurås skulle montere flere låser på inngangsdøra til huset sitt, mens alle andre dører og vinduer står vidåpne.
Den som er uheldig nok til å få ansvaret for nasjonal beredskap i en slik situasjon, har fått en skikkelig uriaspost – også når det gjelder datasikkerhet. President Trump kan i så henseende betraktes som en minister med portefølje, men selv han kommer til kort når det gjelder sikring og beredskap.
For igjen å bruke nettavisen Resett som eksempel, kunne man forutsette at redaktør Lurås forespurte sin leverandør av serverløsning om en daglig kopi av nettavisens innhold. Redaktøren ville da sannsynligvis få til svar at hans eiendomsrett til egne data var begrenset til databasens eksistens i «skyen», og ikke kunne gjøres gjeldende for nedlastning til en harddisk som redaktøren fysisk kunne låse ned i en skuff på sitt kontor.
Så kampen om fysisk og faktisk eiendomsrett til egne data er allerede tapt, uten at det har stått et eneste slag i krigen.
Redaktøren ville først bli møtt av en hyggelig og forekommende kundebehandler som tilbydde seg å sende forespørselen videre til rette vedkommende. Og ettersom redaktøren øvet påtrykk, ville han møte mer og mer kronglete IT-faglige motargumenter. Og når alle disse faglige argumentene var tilbakevist, ville den store stillheten til slutt senke seg og dialogen bli til en monolog.
Etter samme metode, vil også digitale beslutningstagere vinne krigen uten kamp. De er allerede i full sving, men foreløpig som hjelpesystemer med menneskelige buffere som skal gjøre overgangen mer smidig og umerkelig.
Du møter et fortsatt en menneskelig beslutningstager som skal gi inntrykk av at avgjørelsene som blir tredd nedover hodet på deg også har et menneskelig ansikt.
Avgjørelsene til en menneskelig beslutningstager kan du tradisjonelt klage inn, for å få en annenhåndsvurdering av om regelverk og retningslinjer er anvendt til din gunst. Hjelper ikke det, kan du forsøke å klage eventuelle saksbehandlingsfeil eller habilitetskonflikter til en høyere instans.
Blir beslutningen likevel opprettholdt, kan du så legge den fram i det offentlige rom og appellere til den allmenne rett(ferdighet)soppfatning. Og slik forsøke å forsøke å få en erklæring fra dine likemenn om at avgjørelsen tatt av en overordnet beslutningstager ikke er i tråd med den generelle folkemening.
Ingen av disse mulighetene er virkningsfulle overfor en digital beslutningstager. Du kan si det sånn at der gir ikke særlig mening å hevde at programvaren har habilitetskonflikter, eller feiltolker lover og regelverk.
Digitale beslutningstagere bare er, og med tida vil de bli akseptert som et udiskutabelt faktum.
Hvordan skal du bekjempe dem, når de allerede eier din digitale eksistens og det ikke lenger finnes virkemidler til å eksistere i den virkelige verden uten dem?
Da det nye EU-regelverket for vern av personopplysninger ble implementert i hui og hast, var det for at du kontinuerlig må gi tillatelse til bruk av personopplysninger du ikke lenger har fysisk og faktisk kontroll over.
Nekter du å gi slik tillatelse, får du ikke kontrollen over dine personopplysninger tilbake. Men du vil oppnå å bli avstengt fra din digitale eksistens, med konsekvensene det vil få i den virkelige verden.
Din eneste intellektuelle eiendom i den virkelige verden er bøkene i bokhylla. Bokstavene er en gang for alle trykt på papir, og kan ikke oppdateres, redigeres eller manipuleres på noen måte.
Interessen for brukte bøker er stigende, på grunn av at de utgjør et fast punkt i informasjonsuniverset. Trykksverte på papir er evig og uforanderlig – inntil bøkene blir resirkulert for å redde regnskogen, som hugges for å produsere vegetarkostholdet som skal redde verden fra å bli overbefolket. Det er jo logisk.
«Tenk globalt, handle lokalt», sa engang landsmoderen Gro Harlem Brundtland.
Det betyr at du skal holde kjeft og spise grønnsakene dine mens du laster hele din eksistens opp i «skyen». Og overlate alt annet til landsmødre og landsfedre som vet hva som er best for deg.