– Det råder lite akademisk uenighet om at Det muslimske brorskapet (MB) ikke bare ble født som en anti-kolonialistisk bevegelse, men også som en bevegelse som avskrev så å si alt det moderne Vesten står for – som en antitese til demokrati, menneskerettigheter, rettsstaten og likestilling. Siden bevegelsens unnfangelse har det overordnede målet alltid vært å gjeninnføre shari’a lovgivning i sin mest bokstavtro form og gjenopprette det islamske kalifatet som den eneste legitime stat i den muslimske verden. Brorskapets ideologi har også en ekspansjonistisk karakter som gruppens ledere aldri har forsøkt å legge skjul på. Ifølge høytstående ledere i organisasjonen, har den en profetisk plikt til å spre islam over alt på jorden og vil ikke gi seg før det islamske flagg vaier høyt over alle verdens hovedsteder.
Brorskapets ideologiske forfar, egypteren Sayyed Qutb, forkastet tidlig alt Vesten stod for. Han avskydde materialismen og vestlige levemåter, og ville kvitte Egypt for alle sine vestlige ”moderne” institusjoner. Han mente således at islam og østlig spiritualisme var den eneste måten å bygge et rettferdig samfunn på. Den optimale statsdannelsen måtte derfor være basert på det islamske kalifatet i det 7. århundret – som ifølge Qutb var et ”fullkomment og uklanderlig system som hadde en makeløs plass i verden fordi Gud hadde bestemt det slik.” Det tok ikke lang tid før egyptiske myndigheter anså ideologen som en direkte trussel mot sin legitimitet: Qutb ble derfor henrettet av den egyptiske staten i 1966, men hans filosofi svinnet ikke hen – den har blitt hjørnesteinen til de fleste av dagens (anti-)moderne islamistiske bevegelser.
I dag lever MB i beste velgående, og lite har forandret seg i organisasjonens ideologiske grunnpilarer om man skal tro gruppens sentrale lederskikkelser. Den nåværende uoffisielle teologiske lederen av muslimbrødrene, den Qatar-baserte egypteren Yusuf al-Qaradawi, sier åpenlyst in sin bok Priorities of the Islamic Movement in the Coming Phase at: ”Målet til den islamske bevegelsen (les: MB) er å gjenopprette det islamske kalifat systemet som kreves av shari’a.” Selv om MB offisielt har avstått fra å bruke vold og riktignok ønsker å oppnå sine politiske mål gjennom demokratiske valg, stilles det ofte spørsmål ved gruppens langvarige forpliktelse til demokratiske prinsipper. Kritikerne argumenterer med at folkestyre bare er et virkemiddel i gruppens profetiske ferd for å oppnå makt for å til slutt bygge en islamistisk stat: ”Demokrati er som et tog. Når man ankommer sin destinasjon, går man av,” har det blitt sagt.
Det muslimske brorskapet i Europa og islamofobi
MB ble født i Egypt, men det tok ikke lang tid før organisasjonen spredte seg til andre muslimske, og etter hvert til vestlige land. I en europeisk sammenheng har gruppen stadig vokst seg mer innflytelsesrik siden den slo røtter på kontinentet i etterkrigstiden. Ifølge Lorenzo Vidido, ekspert på MB og forsker ved The International Centre for the Study of Radicalization and Political Violence, kom de første muslimbrødrene til Europa og Nord-Amerika på 50- og 60-tallet. Det var snakk om en liten kontingent av lite koordinerte individer uten et overordnet sentralisert mål om å islamisere vesten.
Vidido sier videre at nettverkene til MB i Europa i dag, derimot, har vokst eksponentielt, og har vist en stor vilje og kapasitet til å påvirke debatten internt i muslimske miljøer på kontinentet. Muslimbrødrene i Europa har i stor grad klart å monopolisere islamsk diskurs, som gjør at deres tolkning av islam har blitt den mest tilgjengelige, selv om den fortsatt ikke har gått full mainstream. Videre har muslimbrødrene vært flinke til å posisjonere seg og installere sympatisører i lederposisjoner for muslimske miljøer overalt i vestlige land. Representanter for muslimbrødrene setter således sitt ”ideologiske stempel” på alle islamrelaterte spørsmål – enten religiøse, sosiale eller politiske.
Ifølge gruppens egne ledere, jobber MB også aktivt mot integrering av muslimer inn i vestlige samfunn. Sjefsteolog Al-Qaradawi sier åpenlyst at det er nødvendig med en islamistisk bevegelse i Vesten, og kaller for opprettelsen av muslimske parallellsamfunn, noe som majoriteten av Vestens befolkninger naturligvis er imot. I denne sammenhengen har det nymotens ordet islamofobi blitt et nyttig verktøy for å fremme politiske mål. Ifølge Vivido har: ”bruken av islamofobi-våpenet udiskutabelt stilnet mange av kritikerne til muslimbrødrene og ført til at mange beslutningstagere engasjerer dem. Å bli kalt rasist eller islamofob … er noe ingen politikere ser lett på.” MBs monopolisering av islamsk diskurs på toppen av gruppens systematiske arbeid mot integrering trekker europeiske muslimer i en mer islamistisk retning.
Europeiske optimister og pessimister
Europas befolkning er delt når det kommer til hvordan kontinentet skal forholde seg til fremveksten av det muslimske brorskap og politisk islam, men det er trygt å si at den optimistiske fløyen av europeiske politikere og opinionsdannere har vunnet den offentlige debatten enn så lenge.
Ifølge Vivido, mener optimistene: ”at de nye vestlige [muslim]brødrene bare er en sosialt konservativ kraft som, [som] i motsetning til andre [islamistiske] bevegelser som de ofte feilaktig grupperes med, oppmuntrer til integrering av vestlige muslimske miljøer og gir en modell på hvordan muslimer kan leve deres tro fullt ut og opprettholde en sterk islamsk identitet mens de [samtidig] forblir aktivt engasjerte borgere.” Argumentet er videre at ved å kritisere de totalitære trekkene ved muslimbrødrenes ideologi, fremmer man en ”giftig” innvandringsdebatt som hindrer integrering – altså at kritikerne av islamismen er de hovedansvarlige for å hindre integrering av muslimer i Vesten.
Eksemplene på optimistene er mange: EUs høyrepresentant for utenriks-og sikkerhetspolitikk, Federica Mogherini, har sagt at: ”[hun] ikke er redd for å si at politisk islam burde være en del av bildet. Religion spiller en rolle i politikken – ikke alltid for godt, ikke alltid for dårlig.” Videre, i følge Guido Steinberg, ekspert på Midtøsten og forsker ved German Institute for International and Security Affairs, skal Tysklands tidligere utenriksminister Guido Westerwelle ha forsøkt ”å temme” muslimbrødrene og har nektet å kalle dem [det negativt ladede ordet] islamister og heller det mer nøytrale ”islamsk-orienterte krefter.” I Norge, da karikaturstriden herjet som verst og flere prominente norske offentlige personer snakket om vestlige krenkelser av islam og islamofobi, reiste representanter for norsk UD og den norske statskirke til Qatar for å be om forlatelse på vegne av nasjonen ved å nærmest gå kanossagang hos MBs sjefsteolog, Yusuf al-Qaradawi.
Pessimistene er færre og har en mye mer dystopisk tolking av MBs intensjoner i den vestlige verden. Ifølge Vivido mener de ”at vestlige [muslim]brødre er engasjert i en sakte, men stabil sosial ingeniørkunst, rettet mot å islamisere vestlige muslimske befolkninger [med den målsettingen om] å til slutt konkurrere med vestlige regjeringer om deres troskap. Pessimistene beskylder [muslim]brødrene for å være moderne trojanske hester, engasjert i en form for undergraving som sikter på å svekke vestlige samfunn fra innsiden, og som tålmodig legger grunnlaget for å erstatte dem med en islamsk orden.”
Gitt frykten for å bli stemplet som islamofob, som har ført til berøringsangst og uvilje til å ta et oppgjør med den totalitære ideologien som muslimbrødrene representerer, har reaksjonære nasjonalistiske europeiske krefter fått et nærmest monopol å kritisere MB og ideologen som ligger bak. Eksempler på noen disse personene er tidligere leder i English Defence League Tommy Robinson, franske Marine Le Pen i Front National og nederlandske Geert Wilders fra Partij voor de Vrijheid. I Norge har organisasjoner som SIAN frontet slike tankegods.
Gitt at MBs uoffisielle sjefsteolog Yusuf al-Qaradawi er oppriktig om målene til gruppen, ikke bare i sin bok Priorities of the Islamic Movement in the Coming Phase, men også i diverse prekener og taler, burde det være opplagt at vestlige samfunn må ha en ordentlig debatt om intensjonene til organisasjonen i Vesten, uten å ty til merkelapper som islamofob eller rasist. Ved å anvende slike retoriske teknikker lukker man rommet for en konstruktiv viktig diskusjon om et potensielt vanskelig problem.
Også, uten å påpeke at det finnes vesentlige forskjeller mellom muslimer og islamister (les: MB) undergraver man søken etter nøytral akademisk kunnskap, som igjen kan føre til at disse gruppene feilaktig vil skjæres over samme kam. Da vil de gode intensjonene bygge opp under en polarisering av samfunnet som sår grunn for ustabilitet i fremtiden. Uansett hvem som har rett eller galt, er innsatsen for stor til å ignorere MBs potensielt totalitære trekk og anti-vestlige ideologi i godheten og toleransens navn.
Les mer:
European Union External Action. Federica Mogherini’s remarks at “Call to Europe V: Islam in Europe”, FEPS conference», 25. juni 2015.
Huffington Post. ‘Toxic’ Immigration Debate Is Hindering Integration, Says Labour MP, 28 august 2017.
Wikipedia. Sayyid Qutb.
Foreign Policy Research Institute. Guido Steinberg. Germany and the Muslim Brotherhood, 2010.
The International Centre for the Study of Radicalisation and Political Violence – Lorenzo Vidino. Developments in Radicalisation and Political Violence. The Muslim Brotherhood in the West: Evolution and Western Policies, February 2011.
Hudson Institute – Lorenzo Vidino. Aims and Methods of Europe’s Muslim Brotherhood.
Yusuf al-Qaradawi. Islam Muslims will Conquer and Rule Europe! 25. juni 2017.