I disse tider, da ytringsfriheten virker truet fra flere kanter, er det viktig å verdsette lyspunktene: aktivismens seirende saker.
14. Januar 2017 la regjeringen fram en ny platform, og på side 52 i det offentlig tilgjengelige dokumentet heter det i et av punktene:
Bevare Nasjonalgalleriet som kunstgalleri tilknyttet Nasjonalmuseet, forutsatt at det ikke påløper store kostnader til rehabilitering.
Jeg forstår ikke nøyaktig hvorfor så mange har engasjert seg i å bevare Nasjonalgalleriet i Universitetsgata som visningssted for nasjonalskattene våre. Men de fleste fikk med seg at det var et engasjement rundt saken. Det er irrelevant om du mener saken er viktig eller ikke. Moralen her er at aktivisme funker.
Alt for ofte møter jeg politisk interesserte individer med bøyde nakker som klager over at ingenting hjelper og alt går til helvete uansett. Nasjonalgalleriets behandlig i regjeringens nye platform er bare ett av flere bevis på at ting kun går til helvete hvis man tillater det.
Du vet sikkert selv om flere tilfeller der aktivisme har vunnet fram. Jeg vet om en hel haug og jeg har selv erfart effekten av aktivisme da jeg var aktiv i Natur og Ungdom. Jeg husker følelsen av utålmodighet: Når kommer resultatene, spurte jeg meg selv. Det er ingen som hører meg, tenkte jeg. (Kampsaken var at den siste stumpen av Torggata skulle bli bilfri.)
Det tok nesten 10 år før min kampsak ble virkelighet. Men da det skjedde, innså jeg en ting som jeg håper at flere vil tørre å tenke over: Hver eneste handling du gjør, og hver eneste sak du tør å uttrykke ektefølt engasjement for, vil gi ringvirkninger, og resultatet kommer. Det kommer alltid. Selv om det tar tid.