Om mindre enn to måneder er Storbritannia planlagt å forlate EU – i det mange har kalt den viktigste politiske hendelsen i Europa siden Berlinmurens fall i 1989. Det er potensielt mange mulige forskjellige utfall av Brexit og hendelsen kommer til å prege europeisk politikk i generasjoner fremover.
Hva som til slutt kommer til å skje er et sant mysterium. Får Storbritannia mer tid på seg for å finne en løsning? Kommer det til å bli en ny folkeavstemning? Vil den nåværende avtalen å bli ratifisert til slutt? Blir Brexit utsatt, eller kommer UK til å krasje ut av det europeiske systemet 29. mars 2019 uten avtale? Bare tiden vil vise. Det er så å si umulig å spå utfallet av denne prosessen – det er altfor mange variabler som påvirker den.
En ting virker dog opplagt – Brexitavstemningen og de politiske etterdønningene har gjort det britiske samfunnet mer polarisert enn på lenge. Landet er delt i to mellom leavers og remainers og sterke følelser er i sving på begge sider. Uansett hva som blir slutten på denne sagaen, kommer rundt halvparten av den britiske befolkningen til å være ekstremt misfornøyd med utfallet.
Det eksisterer ikke noen gyllen mellomvei som vil gjøre alle parter fornøyde når det kommer til Brexit. Utfallet er dikotomisk – enten inn, eller ut – og mange vil føle seg tråkket på til slutt, uansett utfall. Mindre rom for kompromisser gir økt grobunn for ytterligere polarisering i samfunnet, som igjen betyr mindre politisk stabilitet i det demokratiske systemet.
Økonomi
Det finnes fundamentale økonomiske virkeligheter som man ikke kan komme seg unna. Som en konsekvens av at Storbritannia har vært en del av EUs økonomiske blokk i over 50 år, er økonomien til landet ekstremt sammenflettet med økonomien til kontinental-Europa. Storbritannias desidert største handelspartner er EU – 44 % av all eksport og 53 % av all import er med kontinentet.
Å bryte opp og omgjøre slike økonomiske forbindelser er ekstremt komplisert og potensielt veldig skadelig – i hvert fall på kort sikt. Flere firmaer i Storbritannia er for eksempel avhengige av forsyningskjeder som strekker seg over flere land i EU – ofte basert på just-in-time management. Et slikt system er veldig sårbart for forstyrrelser i forsyningskjeder som kan oppstå av de minste handelsbarrierer.
Noen mener at dette er en god ting, mens andre mener at dette er en dårlig ting, men det er irrelevant for øyeblikket. UK er såpass dypt integrert i Europas økonomi at ingen eksterne handelsavtaler kan kompensere for tapt økonomisk aktivitet med kontinentet med det første. Storbritannia handler for eksempel mer med lille Irland enn det gjør med de folkerike BRIK-landene (Brasil, Russland, India og Kina) til sammen.
Tapere og vinnere
Å oppretteholde et slikt friksjonsfritt handelsregime gir derfor økonomisk mening. Det gir flere regionale europeiske makroøkonomiske fordeler i form av økt produktivitet og effektiviseringer av diverse bransjer, men for Storbritannias del har gevinstene blitt svært ujevnt fordelt mellom landets borgere over tid.
Som i mange andre vestlige land hvor økt frihandel har vært det eneste økonomiske paradigmet de siste tiårene, har store segmenter av det britiske samfunnet ikke funnet sin plass i den økonomiske utviklingen som har funnet sted. Flere personer har sett sine reallønninger krympe over tid og mange har falt helt ut av arbeidsmarkedet.
Tendensen er klar – en merkbar og permanent økonomisk splitt mellom det rurale og det urbane Storbritannia har funnet sted. Bygda har gått igjennom en lengre periode med en gradvis nedgang i levestandarder gjennom deindustrialisering og tap av jobber, mens de større byene har opplevd jevnt økt velstand over tid gjennom en tjeneste- og teknologibasert økonomi.
Denne økonomiske kløften har sakte men sikkert utvidet seg til å også bli et politisk skille – som manifesterer seg klart i stemmemønstrene etter Brexit-avstemningen. En oversikt over stemmene viser en klar trend. Bygda stemte i stor grad for Brexit, mens de større byene stemte for å forbli i EU.
En ny politisk virkelighet
Brexit har dominert nyhetsbildet i Storbritannia helt siden avstemningen i 2016 og det er mye følelser involvert på begge sider. Gitt hvor viktig saken er for mange briter, har en ny politisk tendens begynt å manifestere seg i det britiske samfunnet.
Brexit-forkjempere og motstandere har alltid operert på tvers av den tradisjonelle høyre-venstre aksen i Storbritannias politiske system. Data viser for eksempel at 35 % av Labours velgerne stemte for Brexit, mens 65 % av de konservative gjorde det – og omvendt.
I denne sammenhengen, i takt med at sluttdatoen for Brexit nærmer seg, kan man se at tradisjonell partitilhørighet begynner å bli mindre viktig . Britene begynner å identifisere seg i mindre grad langs partilinjer og vektlegger Brexit-spørsmålet i mye større grad. Det blir mindre viktig om man er sosialist, liberal eller konservativ, og mer viktig om man er leaver eller remainer.
Mens sosialister, liberale og konservative opplagt har vidt forskjellige oppfatninger om hva som konstituerer god politikk, finnes det alltid rom for forhandlinger og kompromisser i den politiske prosessen. I en politisk virkelighet som er dominert av leavers og remainers, derimot, finnes ikke det samme potensialet for å komme opp med politiske løsninger som fungerer for alle parter.
Ingen gyllen mellomvei
Avstemningen i House of Commons om Brexit-avtalen – som på mange måter var et kompromiss mellom leave og remain – ble en britisk regjerings største nederlag i parlamentet noen sinne. Det var en overvekt av hele 230 stemmer som var imot avtalen – et tall som både inkluderte leavers og remainers. Et slikt knusende nederlag viser at det er vanskelig å komme til noen enighet – eller kompromiss – om veien fremover.
Uansett hvordan Brexit-sagaen slutter, kommer Storbritannia til å forbli polarisert som vil gjøre landet mer politisk ustabilt enn på lenge. De som ønsker å forbli i EU har tjent godt på dagens status quo, og kommer til å kjempe hardt for å beholde sine fordeler. Hvis deres økonomiske interesser kommer til å lide som en konsekvens av Brexit, vil de holde de som ønsker å forlate EU ansvarlig.
Hvis, på den andre siden, Brexit på en eller annen måte blir stoppet – gjennom en avstemning i parlamentet eller en ny folkeavstemning – kommer de som ønsker å forlate EU til å føle seg forrådt, og deres sinne bli rettet mot eliten som ikke respekterte en demokratisk folkeavstemning. Tiltroen til den demokratiske prosessen kommer til å synke igjennom gulvet og alt vil ligge til rette for økt sosial uro.
I takt med at utmeldingsdatoen nærmer seg, virker Storbritannia mer splittet enn noen sinne. Uansett utfall av denne uhyre kompliserte prosessen, kommer landets allerede polariserte samfunn til å trekkes ytterligere fra hverandre. Det finnes ingen gyllen mellomvei.