Nok en familiefar møter Resett for en prat om hans kamp for samvær med sine tre barn. Han skildrer en ekskone og mor som vanskjøtter barna sine, men som likevel får støtte fra barnevernet, skolen og andre instanser i en kamp mot barnas far som har som ytterste konsekvens at mannen til slutt mister selve foreldreretten. Mannen virker preget av savn og bekymring, han skildrer et nært forhold til sine barn, som hele veien har ytret ønske om å få være mer sammen med pappaen sin, til ingen nytte.
Barnefaren skal ha truffet sin tidligere kone på slutten av 90-tallet og de giftet seg det påfølgende året. Ekteskapet var ikke nødvendigvis harmonisk, selv helt i begynnelsen, før barna kom.
– Hun kunne kjefte voldsomt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa til henne: «Vær så snill, bruk milde ord», forteller han.
De fikk sitt første barn i 2005 og mannen beskriver hvordan kona forandret seg. Paret fikk til sammen 3 barn, to gutter og en jente. De hadde fra før planlagt at hun skulle jobbe mindre da barna kom. Kjeftingen ble verre, mannen beskriver det som at det var som å slå på en bryter etter at datteren kom. Hun forviste mannen fra ekteskapssengen etter at deres yngste sønn ble født i og tok full kontroll over alt som hadde med barna å gjøre.
– Jeg vet hvordan ungene har det nå. De får streng beskjed om at de ikke skal røpe hva som skjer på hjemmebane. Alle tre barna har fortalt om ekstrem kjefting av mor. Det er grusomt å tenke på at barna ikke har noen de kan stole på nå. Barna har sagt ifra til skole, barnevern, helsesøster, rektor, men ingen vil tro dem, forteller han.
Kampen om samværet begynner
Tidlig i 2010 forteller kona at hun kommer til å flytte. Få dager senere tar hun med seg tingene sine, og litt til, og flytter fra mannen sin. På tross av dette skal hun ha invitert ham til sitt nye hjem etter at hun hadde flyttet. Det skal hun ha gjort 2-3 ganger.
På familievernkontoret sier mor at hun ikke vil at barna skal være hos far. Her kommer hun med sterke påstander om at far virker snill og grei, men at han egentlig er gal. Resultatet blir en foreløpig avtale der far får samvær annenhver helg, samt onsdag til torsdag hver uke. Far opplever at mor forsøker å ødelegge hans relasjon til deres yngste barn og det resulterer i at han etter bruddet ikke treffer sin yngste sønn på 2 og en halv måned. Når minstemann blir 1 år får han imidlertid samme samvær som de andre to barna.
– Jeg hadde et veldig nært forhold til alle barna, vi var ute på turer, lagde mat sammen. De elsket å være hos meg og de spurte tidlig om årsaken til at de ikke kunne være mer hos meg. Barna fortalte ofte at det var mye kjefting hos mor og fra besteforeldrene som bor i samme hus, forteller mannen.
I september 2012 tar mannen initiativ til familieråd, et initiativ ekskona avviser, da hun ønsker å bruke et spesifikt familievernkontor der terapeuten tilfeldigvis er voldsekspert. Mannen sier at vedkommende ble brukt som en del av ekskonas strategi for å stemple ham som voldelig.
I påsken 2013 forteller ekskona at deres datter har fått spiseforstyrrelser. Hun hevder at datteren ikke spiser. Mannen på sin side opplever at datteren spiser normalt og er lykkelig når hun er med ham. I mai får han en telefon bra BUP. Hun som ringer leser opp et brev der familiefaren beskrives som årsaken til datterens påståtte spiseforstyrrelse og at mor må kutte barnets kontakt med pappaen.
Mister samværet med datteren
Sommeren samme år anmeldes mannen av ekskona for vold mot datteren og mot henne selv. Anmeldelsen henlegges etter få måneder.
Samtidig kjører mor en barnefordelingssak til retten. Dommen faller og det ender med at far får omtrent like mye samvær som han har hatt, men uten datteren sin.
– Sønnene mine ble mer og mer knyttet til meg og var veldig tydelige på at de ville være mer hos meg, de fortalte om mye stress hos mor og at også søsteren ville være mer hos meg. De fortalte også om redselen for at mor skulle ta dem også, nå som hun hadde tatt datteren, sier mannen.
Guttene forteller om slossing mellom mor og datter og at mor klyper datteren at datteren gråter mye. Datteren går til BUP jevnlig, og i følge far er den offisielle versjonen at hun er redd for faren sin og at han skal kidnappe henne når hun er på skolen.
– Hvorfor vil ikke systemet se at barnet som bor hos mor sliter? Hvorfor tar ikke systemet i betraktning at de barna som bor hos meg ikke har slike problemer i det hele tatt?, spør familiefaren.
Barna vanskjøttes hos mor
– De har fortalt meg at mor kjefter svært mye. Hun hjelper ikke til med lekser, hun sitter og stirrer apatisk på TV-skjermen og hun gir barna mye søtsaker. Datteren har fortalt om vold, hun har fortalt at hun blir slengt inn i veggen på soverommet sitt og låst inne. Hun fortalte hvordan hun rømte ut av huset på kvelden og gjemte seg ute, forteller mannen.
Senere brytes all kontakt mellom far og datter og det går bratt nedover med datterens psykiske helse. Hun har mye fravær på skolen og sliter med å mestre skolearbeidet. Hun går fortsatt jevnlig til BUP.
Samtidig har han mye kontakt med sønnene, som er stadig tydeligere på at de ikke ønsker å være noe særlig hos mor. De vil ikke gå på skolen, dersom det ikke er pappa som henter dem igjen.
– Skoleledelsen, SFO-ansatte og sosiallærer presser barna for å få dem til mor. De spurte barna om de kunne hjelpe dem med noe, men når guttene sier at de vil være hos far, da får de beskjed om at det ikke lar seg gjøre, forteller mannen.
– Hvorfor melder ikke rektor eller lærer bekymring til barnevernet når datteren min er hysterisk og ikke vil til moren sin? Hvorfor blir en slik hendelse forbigått i stillhet? spør han.
Barnevernet gjør akuttvedtak i september 2016. Det kommer en midlertidig avgjørelse på at alle barna må til mor. Dette skjer i etterkant av et dommeravhør med rettspsykiater der sønnene gir tydelig utrykk for at de ønsker å bo hos sin far.
– Hvorfor er det ingen som lytter til barna, når de er så tydelige på at de har det bedre hos meg? Hvorfor er ikke skolen bekymret for min datters helse når hun er borte fra skolen i ett år tillegg til høyt fravær i alle årene etter at datteren min mistet kontakten med meg?, spør mannen igjen.
Alle tre barna har omfattende karies i tennene. For guttene som har samvær med far er imidlertid problemer med karies minst. Alle barna har tannlegeskrekk. Hos mor får de spise godteri når de vil og familiefaren slår fast at normal tannpuss er fraværende. Eldste gutt måtte trekke to melketenner når han var 8 år. Barna forteller at minstemann måtte pusse tennene alene fra han var 4 år.
Mister foreldreretten
Det var hovedforhandling i slutten av august i år. Dommen gikk hardt innpå familiefaren. Han mister all samværsrett og foreldreansvaret for alle barna.
Mannen har mistet all tillit til at systemet som han mener ikke vil ta inn over seg klare bevis på omsorgssvikt fra mors side, og at mors anklagelser kun bygger på løse påstander. Barna på sin side bekrefter at fars historiebeskrivelse er riktig, enda blir de ikke hørt, ifølge mannen.
– For meg er dette helt grusomt. Jeg tenker på barna 24 timer i døgnet. Jeg føler meg maktesløs. Det er ingen som har hørt på hverken meg eller ungene i denne saken, sier familiefaren.
Det er alltid flere sider av samme sak og dette er selvsagt en subjektiv virkelighetsbeskrivelse. Får kvinner enklere sympati, på bekostning av fedre som opplever at de ikke tas på alvor og at barnas ønsker blir hørt? Å være skilmissebarn trenger ikke nødvendigvis være tøft. Men hva gjør denne typen feider med barna? Hvordan preges de av å miste all kontakt med en av foreldrene?