Norge er på verdenstoppen når det gjelder likestilling. Det faktum at kvinner og menn er like for loven og at det råder en bevissthet om at likestilling er noe å etterstrebe i samfunnet har gitt oss resultater.
Jeg er av den oppfatning at vi har likestilling i Norge. Det er fordi jeg oppfatter likestilling som like muligheter for alle. Mange av våre samtidige feminister er ikke tilfreds med dette og vil særbehandle folk for å oppnå mest mulig resultatlikhet, som bryter med mitt perspektiv på hva likestilling er. Det fremmes også påstander om at kvinner tjener 88 kroner for hver hundrelapp en mann tjener. Dette er misvisende statistikk. Det er ikke sånn at en kvinne tjener 88% av det hennes mannlige kollega tjener, i samme jobb, selv om de jobber like mye. At kvinner tjener mindre enn menn er riktig, men det er snarere en konsekvens av kvinners egne prioriteringer enn at menn systematisk diskriminerer kvinner i lønnsforhandlinger.
Menn er oftere avvikere enn kvinner. De fleste kriminelle er menn, men det er også flere mannlige enn kvinnelige genier. Kvinner er oftere gjennomsnittlige, selv om det finnes mange hederlige unntak. Menn har generelt mer konkurranseinstinkt og motiveres i større grad av penger når de skal velge seg en karriere. Dette er selvsagt generaliseringer og det finnes absolutt kvinner i Norge som gjør det skarpt.
Kvinner velger i større grad å prioritere familien og er mer hjemme med barn. Oftest er det slik fordi de vil det selv. Da blir det naturligvis også mindre penger per kvinne. Jeg mener at feministene bør slutte å gjøre kvinnene til ofre i ethvert scenario og holde kvinner, akkurat som menn, ansvarlige for sine egne veivalg.
Norske kvinner tjener imidlertid sine egne penger, de har alle muligheter og til og med noen særfordeler, som absolutt bør diskuteres. Jeg har inntrykk av at noen kvinner faktisk ikke ønsker likestilling, selv om de sier det er det de vil ha. Noen kvinner synes å ville ha særbehandling. Her forleden var det en ganske kjent blogger som skrev at hvis ikke mannen betaler på første date, vil hun ikke gå på en date nummer to med vedkommende. Dette er ikke nødvendigvis den mest uvanlige oppfatningen blant kvinner, også de som hevder at de er for likestilling.
Det går bedre for kvinner. I mens er det stadig flere menn som sliter. Akkurat som at det er flest menn på toppen, er det også flest menn på samfunnets absolutte bunnpunkt. Menn utfører i større grad arbeidsoppgaver forbundet med risiko og setter seg selv oftere i fare. Mange av disse jobbene forsvinner i Vesten i dag.
Med økonomisk vekst og gjenreisning etter krigen var det behov for fysisk arbeidskraft, det var dermed lettere å etablere seg, det var billigere å komme inn på boligmarkedet. Nå er ting helt annerledes. Norske ungdommer vokser riktignok opp i en komfort som var helt ukjent for deres besteforeldre, men det er til gjengjeld mye vanskeligere å etablere seg. Det har blitt mye dyrere å kjøpe bolig, jobbene blir færre og skolepresset er et helt annet. I min foreldregenerasjon er det folk som klarer seg svært bra, uten høyere utdannelse. Det blir ikke mye av det fremover. Du må ha utdannelse, og master er å foretrekke. Det er dermed et helt annet press på unge i dag, og de som er eldre gjør rett i å forsøke å forstå dette.
Det er menn som rammes hardest av disse omveltningene. Unge gutter faller ut av skolen og jobbene deres forsvinner. Det er visstnok flest menn blant samfunnstoppene, men det er utvilsomt også flere menn på samfunnets bunn. Av alle som begynte på videregående i 2010, sluttet 9.800 underveis. Hele 6.000 av dem var gutter. Stadig flere unge menn blir uføre, mange av disse vil kanskje aldri se innsiden av arbeidsmarkedet og vil leve et kortere liv med dårligere økonomi og flere helseplager. I år vil vi passere 14.000 nye uføre, dobbelt så mange som for bare et tiår siden. De fleste av disse er menn.
Alt dette pågår mens menn, særlig hvite menn, blir fortalt at de er privilegerte, og at de har undertrykket kvinner og fargede. Noen mener at norske menn fortsatt undertrykker kvinner og fargede systematisk. De unge mennene våre mislykkes, mens de tvangsfôres med et forvrengt syn på hva menn er og har vært. Menn holdes ansvarlige for sine forfedres og sine egne negative avvik, som voldsførsel og undertrykkelse, men ikke for sine positive avvik, som teknologiske nyvinninger og sivilisasjonsbygging. Menn har bygget opp mye av det vi i dag holder kjært. Det tror jeg mange ikke tenker på.
Jenter modnes i yngre alder og har lettere for å ta til seg kunnskap tidligere. Når guttene kommer i puberteten og kroppene deres fylles med hormoner, har de et helt annet behov for fysisk aktivitet enn jenter. Skolen er ikke tilpasset guttenes behov, i stedet skal guttene holdes til jentestandarder. Det er helt vanlig at gutter i en viss alder er urolige og rastløse og sliter med å sitte lenge og konsentrere seg. Når flere gutter enn jenter sliter med leseegenskapene sine, er det fordi de faktisk evner mindre eller kan det være at skolen ikke tilpasser det elevene skal lese etter hva gutta er interessert i? Gutter er ikke like interesserte som jenter i å lese poesi, romaner eller magasiner. Gutter er mer interessert enn jenter av å lese sakprosa og ting som Guiness Book of Records for eksempel.
Det er forskjeller på gutter og jenter langs gjennomsnittet. De har begge det som skal til for å lykkes i det akademiske, men skolehverdagen må også kunne tilpasses til gutters behov. De må ha mer konkurranse og mer tid til fysisk aktivitet når de er i en viss alder. Vår fremtidige velferd er avhengig av at også våre menn lykkes.
Norske kvinner er i dag heldige. Kvinnene som kom før oss kjempet for rettighetene sine, de sørget for likhet for loven og innpass på arbeidsmarkedet. Norge hadde ikke vært på verdenstoppen på likestilling, om ikke også norske menn hadde bidratt til det. Nå må vi slå et slag for mennene våre, for om menn mislykkes, mislykkes vi alle.