Nylig ble det kjent at påtalemyndighetene i Ukraina har innledet etterforskning mot opposisjonspolitikeren Viktor Medvedtsjuk, leder for partiet Opposisjonsplattformen – For livet, etter at han på et partimøte hadde tatt til orde for å gi Donbass autonom status med eget parlament og egen regjering. Ifølge påtalemyndighetene utgjør dette høyforræderi og undergraving av Ukrainas territorielle integritet.
Selv tar Medvedtsjuk avstand fra forræderianklagene som han betrakter som et forsøk på utpressing fra dagens ukrainske makthavere, samtidig som han henviser til de såkalte Minsk-avtalene.
«Det jeg sa på partimøtet, kan jeg godt gjenta siden det er min prinsipielle posisjon: For å få fred i Donbass, for å gjøre slutt på krigshandlingene er det nødvendig å tilby de løsningene som ligger til grunn for Minsk-avtalene, og som det er nødvendig at myndighetene i Kiev gjennomfører. Vi vil vinne tilbake menneskene, og ikke territorier slik myndighetene gjør eller prøver å gjøre ved hjelp av ultimatumer, utpressing og trusler. Kiev må føre forhandlinger med Donetsk, Lugansk og Moskva for å løse denne situasjonen».
Realismen i Medvedtsjuks fredsplan kan diskuteres. Trolig har det blitt drept for mange mennesker i krigen i Øst-Ukraina til at Donetsk og Lugansk igjen skal kunne komme under Kievs kontroll. For menneskene i Donbass er makthaverne i Kiev fiender som vil drepe dem. Skulle Donbass igjen bli en del av Ukraina, måtte det imidlertid skje ved den form for utstrakt selvstyre som Medvedtsjuk tar til orde for. Og Medvetsjuks forslag om å gi Donbass autonom status er i samsvar med de såkalte Minsk-avtalene.
Minsk-avtalene fra 2015 – som Ukraina har undertegnet, og som er folkerettslig forpliktende i henhold til FNs sikkerhetsråds resolusjon 2202 fra 2015 – fastslår at det i løpet av 2015 skal gjennomføres en konstitusjonell reform i Ukraina basert på desentralisering og innføring av vidtgående selvstyre for Donetsk og Lugansk (paragraf 11). Minsk-avtalene gir også Donetsk og Lugansk rett til å ha egne selvstyreorganer, til selv å kontrollere den lokale påtalemyndigheten og lokale domstoler og til å opprette en folkemilits (spesifisering av det påtenkte selvstyret for Donetsk og Lugansk).
Fredsplan
Medvedtsjuks fredsplan, som ikke sier noe om lokal kontroll over rettsvesenet og folkemilits, gir altså Donetsk og Lugansk mindre selvstyre enn den ukrainske sentralmakten i henhold til Minsk-avtalene har forpliktet seg til å gi de to regionene.
Myndighetene i Kiev har ikke gjort noe for å oppfylle Minsk-avtalene ved å gi Donetsk og Lugansk selvstyre. Men Minsk-avtalene er like fullt folkerettslig forpliktende. Og omverdenen bør reagere når dagens ukrainske makthavere trekker en opposisjonspolitiker for retten for å ta til orde for konstitusjonelle reformer i samsvar med Minsk-avtalene. Ikke minst gjelder dette Tyskland og Frankrike som sammen med Russland er garantister for Minsk-avtalene.
At Medvedtsjuk trues med strafferettslig forfølgelse for sitt utspill om å etterfølge Minsk-avtalene, som selvfølgelig skjer etter godkjennelse fra dagens ukrainske makthavere, er nok et uttrykk for at president Petro Porosjenko ønsker å skape konflikt og spenninger i forkant av det bebudede presidentvalget i mars, vel vitende om at et valg gjennomført under konfliktfylte forhold der befolkningen i Øst-Ukraina ikke tør eller ønsker å delta i valget, og der det eventuelt er innført unntakstilstand i flere regioner, øker hans sjanser for å bli gjenvalgt som president.
Et annet uttrykk for hvordan dagens ukrainske makthavere ønsker å skape konflikt og spenninger er Radaens vedtak 7. februar om å føre inn en bestemmelse i konstitusjonen som forplikter myndighetene til å arbeide for Nato- og EU-medlemskap.
Nato
Ukraina vil knapt kunne bli medlem av Nato – da måtte landet både akseptere Krims gjenforening med Russland og løse konflikten med den opprørske befolkningen i Donbass. Og EU er knapt interessert i det lutfattige Ukraina. Tanken om Nato- og EU-medlemskap støttes dessuten bare av henholdsvis 40 og 50 prosent av befolkningen. Det som betyr noe for dagens ukrainske regime, er imidlertid å gjøre det klart for befolkningen i Øst-Ukraina som stort sett er mot Nato og EU, at de er annenrangs borgere, og at ingen bryr seg om hva slags land de måtte ønske å bo i.
Radaen vedtok også å forby russiske valgobservatører ved det kommende presidentvalget – ikke akkurat det mest konstruktive tiltak for å gi befolkningen tillit til et valg de fleste, ikke minst i de østlige regionene, regner med at vil bli forfalsket.
Dagens Ukraina er et sørgelig skue. Landet styres av en president og en politisk elite som tilsynelatende ikke har andre ambisjoner enn å holde seg ved makten, slik at de et par år til kan tilvinne seg det som måtte finnes av økonomiske verdier. En krig i Øst-Ukraina ingen ser noen ende på, en økonomi i oppløsning og et revnet samfunn som vil kunne bryte fullstendig sammen, ser ikke ut til å affisere dem.
Denne artikkelen ble først publisert på Kaleidoskop.