I NRK 17. januar, da ministeriet Solberg II tiltrådte, avsluttet kommentator Lars Nehru Sand med at kommer det mer i Grande-saken, så har ikke bare statsråd Grande et problem, men også statsminister Solberg. Allerede dagen etter kom det mer. Den andre part i hyrdestunden i kornåkeren i Trøndelag for ti år siden, en beruset gutt under myndighetsalder den gang, sier til VG at han er sjokkert over at Trine Skei Grande fremstiller saken slik at det er han som er overgriperen. Han har videre mistanke om at det er denne versjonen statsministeren har fått av Grande.
Samtalen mellom oss to forblir mellom oss, sier statsministeren. Der kommer den ikke til bli lenge.
Uten «utenfor mainstream»-nettstedet Resett hadde ikke norsk politikk vært der den er i dag.
I grøfta.
Det sier sitt om norske media og norsk presse, som i mye og mangt står i ledtog med makta. Hvilket til fulle er demonstrert i dagene etter nyttår. Mainstream media og makta har blitt presset fra skanse til skanse. Fra total taushet på Jeløy Radio til full støy i alle media.
Til og med NRK gjorde saken til et hovedpunkt i «Debatten» 18. januar. Det hadde ikke skjedd uten Helge Lurås’ og også Trygve Hegnars innsats.
På grunn av den samme innsatsen krasjlandet Erna Solbergs «store dag» 17. januar i regjeringens representasjonssalonger i «Villa Parafina».
Tre blomster
De tre – nå litt visne – blomstene Solberg, Jensen og Grande, som alle har fått sitt å slite med i denne sammenheng, bedyrer at dette vil bli tatt meget alvorlig – i fremtiden. Men hva med fortiden? Solberg som øverste leder visste ingenting, Jensen har plutselig fått hukommelsessvikt – det er ikke greit for en som må huske mange tall – og Grande har ingen kommentar ut over det hun sa i går.
Så hva skjer videre? Vel, prosessen er nå kommet så langt – igjen takket være redaktør Lurås – at den kommer til å rulle videre av sin egen tyngde. Riktignok under fortsatt stor motstand fra toneangivende media og andre herskende sirkler.
En gjetning er at statsminister Solberg i sitt stille sinn har tenkt at det beste under omstendighetene hadde vært at Grande ikke hadde tiltrådt regjeringen. Men da ville det heller ikke ha blitt noen regjeringsutvidelse, selv om partilederen godt kunne ha blitt igjen i Stortinget.
Maktkåthet
Men også maktkåtheten går åpenbart over alle grenser i Venstre og hos partilederen. Og ditto statsministerens intense ønske om en enda blåere regjering.
Således har Venstre kastet alle hemninger – og valgkampløfter – over bord.
Det hele er formidabelt godt gjort. Jonas Gahr Støres problemer av samme art er plutselig blitt en slags «ikke-sak».