Hvis Document er Kain, bonden, den førstefødte, så må Resett være Abel, gjeteren. Søstre har de òg, som bor på en høyde kalt Rights.no. (De er tre søstre, ikke to, som det står skrevet i de hellige bøker.)
Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Rustad, i januar 2018, at Document skulle skrive den alternative medieverden inn i manntall. Og se, sa keiseren: Resett er 228 000, vi er over 300 000. (Halleluja!)
Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da Resett skulle føde. Og hen fødte den førstefødte, og svøpte hen og la hen i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i Schibsted. Hen er legio. Lyden av Norge.
Er det mulig, helst før Påske, å anvende kristendommens trumfkort: tilgivelse?
Det er bra at to brødre krangler litt, mens andre breker i flokk. Kakofonien strømmer ut av åpne og sosiale medievinduer, selv om det jo er finfine nyanser i bææh-lydene. Men de gamle drøvtyggerne vil ikke vedkjenne seg å være av samme slekt som de yngre. Ikke er de bønder (ikke engang Nationen), ikke er de gjetere, og ikke er de ensomme ulver (i hvert fall ikke Nationen). Bare sauer. Forkledd som ulvejegere.
Grøt spiser jeg ikke, så jeg hopper rett i trauet: Document er, i visse saker, dogmatikere. Det er som å høre sørlendinger si: «Æ kan’ke si æ lier det.» Men sammenlignet med diverse bedehus, mange av mindre format, og noen verdensgigantiske, av forskjellige religioner, så er det likevel mest et søtt smil som går over munnen, når man hører på klagene fra den frie tenketanken Document.no. De er den største, frie alternativmedieguden (i Norge). Når nye byggverk kaster voksende skygger i tomrommet, så er det trygt å bli litt dikotomisk, slik skille gasstankene på den ytterste planeten i lys og skygge.
På Storyboard (siden som viser hva som er mest delt på sosiale medier) er Document, Rights og Resett på hitlistene, så å si hver dag. (Halleluja!) Til forargelse for noen, til forundring for andre. En gruppe, som sluttet å høre på Ti i skuddet for en del år siden, har begynt å poppe popcorn igjen.
Medier har alltid ønsket å bli lest. Tanker kunne ellers godt ha blitt skrevet, lest over en siste gang, elsket i det stille, for så å bli ofret i en skrivebordsskuff, som et lam.
Det ligger symfonier, diktsamlinger, vakre idéer og punktromaner i slike skuffer, men de tilhører en annen dimensjon. Alt som vil bli virkelig, eller i hvert fall tredimensjonalt, må stå frem.