Arbeiderpartistaten henger fortsatt tungt igjen ut over i landets mange kommuner og fylker: Resultatene ved neste års kommunevalg er langt fra uviktige. Landet og distriktene – avgrenset til den enkelte kommune – befinner seg fortsatt i et nokså ferdig definert og stivnet system, der forholdstallet mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet på den ene siden og en ofte tannløs og spe, lokal borgerlig opposisjon på den andre siden – klart faller ut i Ap-statens favør.
Med andre ord: Arbeiderpartistaten har betydelig grep ut over landet. Om det i det ytre kanskje fortoner seg som et liv etter døden, må det et kjempeløft til for å forandre noe i kommunelandskapet. Resultatet av neste års kommunevalg er definitivt ikke likegyldig.
Tro meg: Det vil enda ta et tiår, kanskje mer, å forandre støpeformer, rutiner, definisjoner, prioriteringer, begrepsverden, slutninger og rammeverk i kommuner og byråkrati forøvrig. Økonomiske variabler ligger i ferdige pakker, med egne definisjoner og bruksanvisning – med hilsen fra rådmannskontor, byråkrater i fylker, departementer og direktorater. Kom ikke her med forandringer. Noen som er større enn deg har allerede bestemt at det skal være slik!
I de fleste av landets fylker og kommuner ligger avmakten i tykke lag rundt Arbeiderpartiet og Senterpartiet; for sistnevnte gjeldet dette spesielt i landbrukskommuner. Partnerne Ap og Senterpartiet er ofte godt hjulpet, om ikke så iherdig av velgermassen, så av en særdeles lojal lokalavis og gjerne et regionskontor for statskringkastingen. Opposisjonens muligheter er ikke bare krympet, men direkte avstumpet. Men som vi skal se, Senterpartiet har ikke lenger så mye å hente som sidevogn og krykke for Arbeiderpartiet, og vi kommer nok til å oppleve at Arbeiderpartiet mister enda mer grep i sine fremste bastioner under neste års kommunevalg. Men systemet kverner fortsatt i partiets favør.
Ferdigpakket økonomi
Økonomi kommer til å bli et hett tema også i neste års kommunevalg, og i årene som kommer. Søker vi helheten, og ønsker å lære oss mer, er det egentlig ingen trøst å hente: Statistisk sentralbyrå lister opp nesten 150 fremmedord og begreper i utgangspunktet, som en slags glosebok for den som vil forstå litt av det overordnede nasjonalregnskapet. Men selv under pugging av nevnte gloser fordrer det hele betydelige, økonomiske kunnskaper.
Som vi har lært, Arbeiderpartiet «bygget landet». Intet mindre. Vel, det kunne selvsagt ha vært Venstre, Bondepartiet og Høyre, men de ble etter hvert uavlatelig for tannløse i opposisjon. I dette ligger nokså sære og tunge tradisjoner, med tung gjenklang ut i landets mange kommuner.
Nå er økonomien i landet vårt langt på vei vitenskapeliggjort, på betryggende avstand til folket der ute, forbeholdt de innvidde og ekspertisen – eller rettere – byråkratiet. Å ønske seg skikkelige forandringer i det økonomiske feltet kan bli med drømmene, også ved kommunevalget neste år. I det store og hele er det Ap og Senterpartiet som kjører løpet. Opposisjonen tilhører fortsatt de fornemmes forbund, og de få unntakene der Høyre og Frp råder grunnen på ordførerkontor og fylkeshus har de i alle fall ingen lokale eller regionale medier å støtte seg på.
Modellmakten styrer mye
Arbeiderpartiets klart mest toneangivende sjefsøkonomer i etterkrigstiden, kommunistene Ragnar Frisch og Leif Johansen, avløste hverandre på en tidslinje som fanger og rammer inn perioden 1945 til og med vår samtid. Fortsatt, mange år etter Johansens død i 1983 er både rammeverk, formler, definisjoner og analyseredskap – særlig i det sosialøkonomiske feltet – stort sett de samme. Omsatt i politisk praksis blir dette spesielle arvestykket inn i et nytt årtusen til et blytungt etterslep av formidable, faste, økonomiske konsepter, fulgt av metoder, rutiner, premisser. Klemt inn i et rammeverk med ytterligere fortolkninger.
Stalins nokså forsteinete økonomiske føringer lå i utgangspunktet i modellen som ble støpt før og etter krigen, altså dypt i det ideologiske fundamentet. Omsatt i politisk praksis betød dette at teorier fra Karl Marx ble til et seiglivet, vesentlig styringsverktøy i norsk statsdirigering av økonomien i etterkrigstiden. Da det hele virkelig begynte å stivne og rote seg til, kom Nordsjø-oljen og smurte opp slitent maskineri og løftet Arbeiderpartiet inn i et nytt årtusen; nå med tegn på ideologisk prolaps over en hektisk, grønnmalt miljøkampanje og en naiv multikultur-doktrine festet utenpå de fleste fasader.
Etter hvert ble de ulike økonomiske modellene gjort til vitenskap og samtidig turnert inn i et raskt voksende teknokrati («eksperter») – der urmarxismen fortsatt hang og slang med i tankesettet, og i en rekke økonomiske og ikke minst sosialøkonomiske føringer. Nå er dette låst inn i rammer som i 2018 fortsatt betraktes som økonomisk vitenskap, under den uskyldige vignetten «blandingsøkonomi». Marxismens slitne riddere vil alltid søke å vitenskapelig-gjøre sin doktrine, i håp om å låse det meste fast for oppvoksende slekter. Folk må tro at det bare må være slik.
Det finnes nyanser: Med tiden justerte Aps sjefsøkonom, den energiske professor Ragnar Frisch sine modeller og analyser i møte med en norsk virkelighet som ikke lenger ble så finstilt etter Stalins standard. Sett med kritisk blikk i ettertid står det likevel ikke til å nekte at to av de klart sterkeste arkitektene og formgiverne i norsk økonomi i etterkrigstiden faktisk var edsvorne kommunister. Det som i ettertid har blitt til modeller for moderne «økonomisk vitenskap», og gjort til en slags standardisert økonomi i dette landet, har to kommunister lagt og banket inn i en nokså steinhard form. Det første nasjonalbudsjettet i Norge ble formet nettopp av Ragnar Frisch, et økonomisk geni, men altså – med sterk ideologisk ballast. Økonomi handler nemlig også om verdisyn, og prioritering ut fra dette.
Forståelsesgrunnlaget knyttet til eksisterende økonomisk politikk er farlig vagt der ute. Forsøk bare å ringe til et rådmannskontor og få se innvandrerregnskapet i din hjemkommune. Du behøver slett ikke være rasist for å finne problemstillingen relevant?
Oppstillingene er dessuten slik at sak og vurdering offisielt er skilt fra hverandre, så forklaringene får vel komme senere? Om de i det hele tatt kommer. De ulike handlingsalternativene ligger der, også på kommunehusene, med ulike «handlingsparametre» – forbeholdt de absolutt innvidde. Tiden er forbi da dette er å forstå som anvisning på politikk, men er snarere gjort til et ferdiglaget instrument for politikere sentralt og lokalt. Dessuten er det så mange saker som skal bankes gjennom på et kommunestyremøte at en ikke har tid til uvanlige prinsippdiskusjoner. Vi ser igjen hvor overmåtelig mye makt som nå faktisk ligger i byråkrati og embedsverk, også ut i fylker og kommuner.
Historien kommer oss til hjelp?
Fra 1959 ble Bondepartiet til Senterpartiet, og har historisk sett sikret seg stemmer fra en nokså stor andel av trauste bondefamilier og også fiskere, som på store og små bruk og gårder lenge har følt at de hadde sitt eget parti. Bondesamfunnet utgjorde lenge et korrektiv i forhold til sosialistiske føringer i det 1800-tallet ble til 1900-tallet. Norge fikk sin første landbruksskole allerede i 1897, basert på et eksisterende nettverk av landbruksskoler. Behov for kompetanseløft var betydelig, og med det kom rådgiverne og teknokratene inn. Landbruket ble vitenskapelig-gjort. Nå vokste landbrukssamvirket også frem, koorporative arrangementer der prisene skulle fastsettes «kollektivt», offisielt for å beskytte bøndene mot ekle markedskrefter. Ideologisk sett en gavepakke til Arbeiderpartiet. Her lå det et potensiale for å kjøre opp en dirigert økonomi under Statens merke.
Uten at alternative, organisatoriske modeller noen gang har blitt skikkelig presenterte, ut over det vi senere kom til å kjenne under fellesnevneren «blandingsøkonomi.» Fiskeren og bonden har kritisk sett levd i en økonomisk boble, fjernstyrt fra Oslo, i mer enn 75 år. Om evnen til å tenke selv var der, var og er mulighetene kraftig reduserte. Men nå kan ting skje i Distrikts-Norge, i lyset av Arbeiderpartistatens fallende stjerne.
Historisk sett ligger det åpenbare motsetninger mellom den selveiende – og selvtenkende – bonden og den like selveiende fiskeren på den ene siden – og et sosialistisk basert Arbeiderparti på den andre siden; med iboende motsetninger til privat eiendomsrett inn i roten. Slik er alliansen mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet like uhistorisk som spesiell: En følt redningsplanke for mange bønder som har vært prisgitt et sant villnis av overføringer og subsidier for øvrig; som de samme bøndene helt eller delvis har ment og følt ville falle bort under en borgerlig regjering med Høyre og Frp i tospann. Men bøndene har blitt til Arbeiderpartistatens undersåtter.
Med de begrensede omleggingene som så har kommet opplever bøndene landet over paradoksalt nok økonomisk vekst! Stikk i strid med alle dommedagsprofetier knyttet til den borgerlige regjeringen. Miraklenes tid er med andre ord ikke over. Følgelig kan vi i fortsettelsen faktisk analysere oss i retning av en slutning som vel går på at Senterpartiet vil streve fælt med sin Ap-allianse, om ikke annet så ut fra en voksende Titanic-følelse. Jo flere som begynner å tenke selv, og kanskje lære seg grunnleggende politisk økonomi, jo flere vil kjenne på motiver for frikobling i forhold til et Arbeiderpartiet som nå er i ferd med å tulle seg helt ut av norsk politikk. Et Senterparti i avdrift i en allerede skamfert sidevogn av Arbeiderpartiet inngir perspektiver som er spennende nok.