Den siste tidens avsløringer har gitt en nedslående innsikt i kulturen i våre politiske partier og deres ungdomsorganisasjoner og avdekket et påtrengende behov for reformer.
De berørte partiene synes selv mest fokusert på å fortelle velgerne at de nå er blitt meget bedre i håndteringen av de mest synlige symptomene på problemet, trakassering og overgrep. Samtidig blir vi fortalt at, om overgriperne oppfører seg pent en stund, så vil de bli ønsket velkommen tilbake som tillitspersoner i partiene. Dette viser at man vurderer dette som enkeltepisoder eller i mange tilfeller lange serier av enkeltepisoder som vurderes løsrevet fra personenes grunnleggende karakter og moral, som en form for ufarlig sykdom som lett lar seg kurere.
Denne troen på helbredelse fulgt av milde botsøvelser og gjeninnsettelse i sentrale verv, er blitt demonstrert etter tidligere stygge saker i flere partier.
Disse etterhvert svært så tallrike hendelsene har hittil ikke fått noen kjente konsekvenser for andre tillitspersoner i partiene enn overgriperne. Når det gjelder hvem som har vist og eventuelt dekket over hva, hersker den en påfallende glemsel som er lett å forstå som fortielser og løgn.
Det er vanskelig å forstå at partiene kan få gjenopprettet tilliten uten en omfattende hoderulling blant dem som har medvirket til at ukulturen har fått vokse frem.
Det er derfor på tide at fokuset flyttes mot å forsøke å finne årsaken til at partikulturen har muliggjort rekrutteringen og fremdyrkingen av disse personene og hva som kan gjøres for å søke å forhindre lignende feilgrep i fremtiden.
Videre burde avdekkingen av de kulturelle og verdimessige tilkortkommenheter i partiene, stimulere til en debatt om hvilke generelle dannelseskrav vi ønsker å stille til våre folkevalgte.
Er det eksempelvis greit at gruppen med erfaring fra arbeidslivet utenfor parti og/eller det politiske statsapparatet er i ferd med å forsvinne? Burde vi stille krav om en dannelseserfaring som innbefatter eksempelvis minimum 5 års arbeidserfaring fra «det virkelige liv» for å kunne bli valgbar til Stortinget?
Det å kunne dele denne erfaringen med velgerne vil kunne gi nødvendig realitetsorientering, kunne gi korrigerende impulser til partikulturen og ikke minst medvirke til velgernes tillit.
Vi velgere har vel et ideelt ønske om at våre øverste tillitsvalgte skal være «de beste blant likemenn». En slik obligatorisk hospitering ute i samfunnet vil derfor kunne bidra til en oppfatning av at våre øverste tillitspersoner deler våre erfaringer og derfor evner å ivareta våre interesser.
Partiene trenger således en grundig debatt om hvilke dannelsesidealer de ønsker å bygge sin kultur på og om hvordan man praktisk vil søke å virkeliggjøre dette.
For å forsøke rette opp tilliten og å motvirke ytterligere politikerforakt bør konklusjonene som fremkommer snarest publiseres slik at vi velgere får anledning til å vurdere om partiene nå har forstått sitt samfunnsoppdrag og om de i fremtiden vil representere oss med dannelse og verdighet.