Postmodernismens dominans har gjort filosofen Karl Popper aktuell ved våre universitet og læresteder.
Han var fra det røde Wien i Østerrike og så det 20. århundrets totalitære ideologier, kommunismen, fascismen og nazismen vokse frem. Popper ble en av de mest innflytelsesrike vitenskapsfilosofene på 1900-tallet og bidro til at det vestlige, liberale demokratiet vant frem.
I dag trues demokratiet og velferdsstaten på nytt. Denne gang av masseinnvandring, religiøs ekstremisme og en økende ensretting i politikk og media.
68`erne, Karl Poppers motstandere på 1970-tallet, har omvendt seg fra revolusjonære marxister til postmoderne liberalister og iherdige forkjempere for minoriteter og andre “svake grupper”.
Mens det før var proletariatet som skulle reddes fra kapitalkreftene er det nå minoritetene som skal beskyttes mot flertallsbefolkningen.
Tankegods og diskusjonsteknikk fra 70-tallets hysteriske studentersamfunnskultur har 68-generasjonen tatt med seg inn i dagens akademia og videre til politikken og i organisasjons- og næringsliv.
Det næres i Europaparlamentet i Strasbourg så vel som i det norske Stortinget. Det er blitt veikartet som følges av byråkrater i den føderale administrasjonen Washington og ved EU-kommisjonen i Brussel så vel som i departementene i Oslo og fylkeskommunen i Bodø.
Det samme tankegods er katekismen til journalistene og redaktørene i Washington Post, New York Times, CNN, Financial Times, Le Figaro, La Reppublica, Dagens Nyheter så vel som Dagbladet, VG, NRK og Fedrelandsvennen.
Ensrettingen i USA og Vest-Europa, er like skremmende som den man en gang så i Øst-Europa. Journalister, politikere og kommentatorer løper i flokk som lemen. Men denne gang er de uten oppsyn og trusler om tvang fra et Stasi eller KGB. Det trengs ikke. Presse og media har samme postmoderne verdigrunnlag som gjensidig bekreftes med stadige referanser til hverandre og underbygges av en aggressiv stigmatisering av alle som er uenig.
De mener at vanlige folk ikke skjønner sitt eget beste og at de selv i kraft av deres utdanning og innsikt er bedre kvalifisert til å bestemme hva som er galt og hva som er riktig og hva som er best for de andre.
De anser seg for å være de rettmessige forvaltere av samfunnets interesser. Derfor mener de at de ikke bare har rett til, men også en plikt til å kneble alt og alle som utfordrer dem og det politisk korrekte.
De nærer en enorm forakt for vanlige mennesker som de ikke alltid greier å skjule like godt. Som da Hillary Clinton karakteriserte 63 millioner amerikanske velgere som ikke ville ha henne som president for «a basket of deplorables». Eller som da David Camerom betegnet de som hadde stemt for Brexit for å være «a bunch of fruitcake loonies and closet racists».
Den samme arrogansen ses daglig i norske media og i deres krakilske forsøk på å brunbeise og ekskludere alternative media som utfordrer deres selverklærte meningsmonopol.