I forbindelse med avsløringen av at det har vært 34 knivepisoder i Oslo den siste måneden og at politiet oppgir at det er ca 150 ungdomskriminelle gjengangere med utenlandsk opprinnelse i Oslo, som er helt utenfor politiets kontroll, har ulike personer blitt intervjuet om både årsakene til denne eksplosjonen i ungdomsvold og om hva som skal til for å få satt en stopper for denne samfunnsnedbrytende adferden som truer sikkerheten til vanlige mennesker i Oslo.
Venstresiden har som vanlig ikke annet enn såkalt «forebyggende» løsninger å foreslå, som selvsagt går ut på å legge skylden på samfunnet samtidig som man vil pøse inn samfunnets midler. Men enda mer skremmende er det å oppdage at innen politiet så eksisterer visst de samme holdningene.
Disse ungdommene er blitt kriminelle og voldelige fordi de opplever seg som uønsket i samfunnet, de kommer fra familier med mange unger og dårlig plass og de har ikke eget rom og ingen steder å være, mener politibetjent Eirik Husby Sæther. Og løsningen hans: Å gi familiene større leiligheter og pøse inn støttetiltak og gi disse unge spesiallærere på skolen. Jeg hadde nær sagt, for en enfoldighet! Og dette skal liksom være en politimann?
Dette minner stygt om Arbeiderpartiets teorier fra tidligere tider, der de helt seriøst hevdet at all kriminalitet ville opphøre bare man fikk utryddet fattigdommen. Og denne naive myten ser ut til å leve i beste velgående i dag, selv i politiets kretser. Burde ikke de aller fleste vite i dag at kriminaliteten florerer i alle samfunnsklasser og at selv rike og velstående mennesker stadig vekk begår kriminelle handlinger? Dette naivet synet på kriminalitet som utelukkende et fattigdomsproblem trodde jeg virkelig var utryddet i vår tid.
Politimannen Erik Husby Sæther ser ut til å helt se bort fra at av familier og barn som lever under fattigdomsgrensen i Norge, så er ca 50% av dem etniske nordmenn. Men han ser ikke ut til noensinne å ha spurt seg om hvorfor gjengkriminalitet, knivstikking og vold først og fremst er et problem blant innvandrerungdom.
Burde ikke det være det sentrale spørsmålet her?
Hvordan er det mulig for etniske nordmenn å være fattige uten å bli kriminelle og voldelige, mens fattigdom brukes som forklaring på innvandrerungdommenes kriminalitet og voldelighet? Det er nærmest ufattelig at selv innen politiet så tyr man til så ensidige og forenklede forklaringer som fattigdom og at det er samfunnets skyld fordi vi får ungdommene til å føle seg uønsket.
– Jeg tror disse guttene her har skjønt fra de er ti-elleve år at de er uønsket av samfunnet, så ender det med kriminalitet og rus, og for eksempel bruk av kniv. Så sitter vi andre og snakker om hvor forferdelige de er, sier Sæther til TV 2.
Det er vanskelig å forstå hvor Sæther har dette fra. Som lærer i snart 40 år i skoleverket har jeg jobbet tett på innvandrere og sett hvilken fantastisk innsats som gjøres av norske lærere for å få enhver elev av enhver opprinnelse og enhver hudfarge til å føle seg verdifull. Barna av utenlandsk opprinnelse blir så godt ivaretatt av skolen og samfunnet, at påstanden om at disse føler seg uønsket virker som noe denne politimannen har diktet opp.
I skoleverket jobbes det svært aktivt for å forebygge mobbing og diskriminering, ja, i så stor grad blir innvandrerbarna ivaretatt og vist forståelse, at vi nesten kan snakke om at det går på bekostning av de etnisk norske. Og en annen ting er at svært mange av innvandrerbarna lever i strøk som i meget stor grad er befolket av «deres egne» og det kan vel neppe være disse som påfører sine egne barn følelsen av å være uønsket? Og hva er politimannen Sæthers løsning på vold og kriminalitet blant innvandrerungdom?
– Man må gå inn hardt og tidlig og tilby mye mer hjelp enn det som er vanlig. Disse begynner med så mye minus, at de må ha mye mer. De må få spesiallærere i skolen, familiene trenger bedre og større boliger, for eksempel.
Vi skal altså dele ut store boliger, pøse inn hjelp, ansette spesiallærere en masse og i det hele tatt gi nærmest ubegrenset av økonomisk og annen støtte fordi de begynner med så mye minus. Men hva med de etnisk norske som lever i samme fattigdom, da, Sæther? Skal ikke de få noe fordi de ikke begynner å stikke med kniv, begå drapsforsøk og ruser seg på narkotike? Skal vi belønne kriminalitet og vold? Og hvordan i all verden kan samfunnet vite på forhånd hvilke innvandrerbarn som kommer til å utvikle problemer?
Dette synet, at om man bare gir utenlandske familier alt de måtte ønske seg, og så vil all kriminalitet opphøre, fremstår rett og slett som grenseløst naiv. Jeg har som sagt jobbet tett på innvandrerbarn- og ungdommer, og kjenner meget godt til en del mekanismer som åpenbart må ha gått Eirik Husby Sæther hus forbi. Et fenomen som kjennetegner mange unge innvandrere, og aller mest muslimer, som begår normbrudd i skolen, er at de er verdensmestere i å fremstille seg selv som offeret. Det er alltid andres skyld, og selv har de bare forsvart seg. De som kjenner muslimsk kultur fra innsiden, vet at dette er et meget typisk trekk for svært mange muslimer.
Og det samme er en meget høyt utviklet æresfølelse og lettkrenkethet. Jeg tror nesten ikke jeg har irettesatt en eneste muslimsk ungdom uten at vedkommende har følt seg grovt forurettet, selv om alt tyder på at irettesettelsen var fullt fortjent. Det synes alltid svært lett for mange muslimer å finne gode grunner til at de må reagere, og alltid er det de som er offeret.
For å ta det rette forbeholdet, så la meg si at det finnes mange elskverdige, snille og vennlige muslimer, men samtidig må det sies at visse negative karaktertrekk ser ut til å være grundig overrepresentert hos en ikke ubetydelig del.
Og dessverre er det muslimer fra Midt-Østen og Somalia som utmerker seg i negativ retning. Det kan ikke stikkes under en stol at svært mange av de unge guttene herfra har mer enn tvilsomme forbilder i form av voksne, voldelige kriminelle, jihadister og pirater. Somalia er f eks et samfunn som er nærmest uten styring, et anarki som preges av kriminelle, voldelige bander, og mange unge somaliere ser opp til disse bandene som tar seg til rette og voldtar og stjeler fra den lovlydige delen av befolkningen. Uten å ha dette perspektivet med seg når man spør om hvorfor særlig somaliske unge gutter ender opp som kriminelle og voldelige, så vil man aldri kunne finne en løsning på problemet.
Å vokse opp i et miljø av voldsforherligelse påvirker selvsagt et ungt sinn. Og de som avviser dette og påstår at dette kun er fordommer og rasisme, avslører kun at de selv er fullstendig uvitende om hva som rører seg blant unge muslimer. For å forstå unge innvandreres adferd i Norge, bør vi alltid se hen til deres hjemland, og vi vil oftest innse at kriminalitetsbildet fra hjemlandet er noe mange tar med seg til sitt nye hjemland.
Selvsagt bør vi ikke avvise at mange av disse kriminelle unge kommer fra dysfunksjonelle familier, der de ikke opplever det som vi i Norge anser som vanlig omsorg. Mine muslimske voksne elever, har fortalt meg at det ikke er uvanlig at deres kvinner bor alene med en stor ungeflokk, mens mannen som er far til alle barna, bytter mellom å bo hos kone nr en, to, tre eller fire. Somalske kvinner er den gruppen som får flest barn utenfor ekteskap. Men det betyr ikke at de ikke er gift i egne øyne, men mannen har ofte opp til fire koner.
Og det sier seg selv at i slike tilfeller makter ikke faren å ta ansvar for alle sine sønner og makter ikke å gi dem en god oppdragelse. Og flere av mine voksne somaliske elever har fortalt meg at de var livredde for sin far. Han var definitivt ikke en omsorgsperson, men en fjern figur som ofte utøvde vold.
Men vil det hjelpe å pøse penger inn i disse familiene? Neppe. Somaliere er den gruppen som sender aller mest penger til hjemlandet, vi snakker om hundrevis av millioner hvert år, og jo mer penger de får inn, jo mer vil selvsagt gå ut. Og vil disse sønnene, som oppgir at de ikke kan være hjemme fordi de ikke har eget rom, slutte å oppsøke kriminelle gjenger selv om samfunnet uten videre donerer store leiligheter til familiene? Eller blir resultatet heller at moren får enda flere barn, mens sønnene fortsetter å ferdes på gata?
Sannaynligvis driver ikke disse unge guttene med annet enn de ville ha gjort i sitt hjemland. Tendensen til å danne kriminelle gjenger som får lett tilgang på penger, narkotika og kvinner har de med seg fra hjemlandet. Det minner meg om en underøkelse blant russiske ungdommer som ble presentert for noe tiår siden. De ble spurt om hva de vill leve av når de ble eldre, over 30% av guttene svarte at de ville bli medlem av mafiaen og samme antall av jentene svarte at de ville bli luksusprostituerte. Ungdom som ser hvordan voksne får lett tilgang til penger, har en tendens til å ville velge likedan!
Et av de strøkene som har aller flest innvandrerfamilier med små leiligheter og lite penger og liten plass, er Tøyen. Et søk på Google etter hva som tilbys ungdommer i denne bydelen, avslører at tilbudet er nærmest overveldende. Både kommunen og private tilbyr et stort antall gratis aktiviteter og det kommer i tillegg til alle sportsaktivitetene som ungdommer kan delta i.
Om en ungdom ikke vil være hjemme pga mange søsken, synes det å være rikelig med steder å kunne oppsøke for å drive med meningsfulle aktiviteter. Så det argumentet som ofte brukes om at de unge er tvunget ut på gata, holder simpelthen ikke. Det er overhode ikke det som er problemet! De etterligner sine forbilder, som de har sett får lett tilgang til kvinner, penger og dop!
Så hva er løsningen?
Jeg tør påstå at ingenting av det som foreslås av «forståsegpåere» av forebyggende løsninger for å avskaffe fattigdom ved å gi mer penger, større leiligheter, og flere spesiallærere og andre lignende tiltak vil ha særlig effekt. Jeg tror på de mer kontante løsningene som virkelig vil svi. Ungdomsfengsel, straffeskjerpelse ved gjentagelser og absolutt ingen strafferabatt eller tidlige permisjoner. Disse voldelige ungdommene som bruker kniv og stadig begår nye kriminelle handlinger bør bort fra gata så fort som mulig. Her bør vi ikke vise noen nåde.
Det er ikke synd på dem. De lever i verdens beste land med en uendelighet av muligheter til å skaffe seg et godt liv. Jo fortere de forstår at vi ikke aksepterer kriminalitet og vold, jo bedre er det. Det vil ikke minst være å gjøre dem en stor tjeneste å få dem ut av sin kriminelle løpebane tidligst mulig. Og henfaller de til samme adferd etter soning, bør veien gå rett inn i fengselet igjen.