Den radikale venstresiden blomstrer. Partier som SV, MDG og Rødt gjør det bra. Det er viktigere enn noensinne at konservative krefter finner sammen.
Skillelinjene i norsk og vestlig politikk har forandret seg. Den klassiske høyre-venstre-aksen er ikke like relevant lenger. I dag går de store konfliktene mellom de som ønsker mer globalisering, mer innvandring og en ny verdensorden der nasjonalstatene erstattes av nye overstatlige unioner, og de som ønsker å bevare nasjonalstaten, demografisk, kulturelt og politisk.
De venstreradikale kreftene i MDG, Rødt og SV vil sannsynligvis ikke kunne tiltrekke seg stemmer fra det store flertallet i det norske folk. Til det er deres synspunkter for outrerte og radikale. Men de vil kunne utøve avgjørende innflytelse over et svekket Ap. Samtidig vokser også konservatismen i andre vestlige land.
I Østerrike har det tradisjonelle høyrepartiet under Sebastian Kurz gått inn for en mye strengere linje i innvandringspolitikken. I Danmark har nesten hele den borgerlige siden, og Socialdemokratiet, blitt innvandringskritikere. I Sverige har de et innvandringskritisk, konservativt parti, som betoner nettopp nasjonale verdier, og som er i kraftig vekst. En fremvoksende allianse mellom tre mer eller mindre konservative partier (M-KD-SD) kan vinne flertall i Riksdagen ved neste valg.
Les også: En ny konservativ koalisjon tar form i vårt østre naboland
I Norge har vi imidlertid et problem. Innvandringskritiske konservative er fragmenterte. Man finner noen få av dem i Høyre, flere i FrP og noen i Sp. I tillegg vokser listen over småpartier som er dannet på premisset om at de etablerte partiene ikke makter å ta tak i problemene.
Med en slik situasjon, kan det bli vanskelig for de konservative kreftene, som drar i samme retning i svært viktige spørsmål som innvandring, kriminalitetsbekjempelse og forsvarspolitikk, som har mye av det samme verdigrunnlaget, å ta makten.
Venstresiden er blitt helt sprø, og godt er det. Det er bra at det synliggjøres hvilke ekstreme omveltninger disse kreftene ønsker seg. Men dersom det ikke finnes en sterk, samlet konservativ kraft i norsk politikk, som kan være et tydelig alternativ til venstreliberale og radikale krefter, kan det bli vanskelige å stoppe disse kreftene, med et svekket Ap på slep.
Det finnes håp. Resett vokser, og i landene rundt oss ser vi at det nettopp er de konservative og såkalte populistiske standpunktene som vinner frem. Sp har vokst kraftig den siste tiden, med kommer de til å kunne samarbeide med en venstreside der det mer ansvarlige Ap har tapt terreng for tre veldig radikale partier?
Samtidig er det stadig flere som beklager seg over mangelen på et parti for dem. Det finnes et vakuum i norsk politikk, et uutnyttet potensiale. Dette dreier seg om en mer sentrumsnær, konservativ kraft, som prioriterer orden, stabilitet og forutsigbarhet over økonomisk liberalisme, og som betoner nasjonale verdier.
En kraft som vil stanse den belastende innvandringen og er mer opptatt av infrastruktur, samt skattelettelser som kommer vanlige folk til gode, lavere strømpriser og eiendomsskatt, snarere enn mer usosiale kutt i prosentsatsen på formueskatten, som fremst letter skatten til de rikeste. En kraft som vil videreføre velferdsmodellen, men som er rede til å kutte ut fellesskapets utgifter til særinteresser og annet som ikke kommer fellesskapet til gode.
Les også: Anbudstorget: Nytt parti på høyresiden søkes!
Disse kreftene finnes i norsk politikk, men de er spredt for vinden. Det er vår store utfordring for de kommende årene, å samle de ekte konservative kreftene. Om det trengs et nytt parti er ikke sikkert. Både Frp, Høyre og Sp kan justere politikken sin i denne retningen, og begynne å samarbeide. Et parti som går i denne retningen kan hente velgere fra gjerdet, fra de andre partiene der konservative finnes, og fra Ap.
Skal vi klare å gjøre virkelighet av dette, må vi legge vekk mindre viktige motsetninger. Noen av oss er kristenkonservative, med de verdier dette fører med seg, mens andre er ateister. Noen er veldig opptatt av desentralisering og distrikter, andre bor innenfor ring 2 og er urbane. Disse er overkommelige motsetninger. Vi er alle konservative. Vi ønsker oss en forsiktig samfunnsutvikling. Vi vil bevare nasjonalstaten og norsk demografi. Vi vil ivareta viktige særnorske prinsipper om kort vei til overmakten, og vi sier nei til å bli styrt av byråkrater utenfor våre grenser. Vi setter Norge først.
De aktuelle partiene må kjenne sin besøkelsestid, og om det ikke skjer, vil et nytt parti oppstå i deres sted. Fremtiden tilhører oss konservative. Men vi må gripe den i fellesskap.