Jeg er politimann. Og vi har vært gjenstand for massiv kritikk de siste tiårene av hele nettverket av særorganisasjoner med Advokatforeningen i spissen.
Det har blitt sendt mange skyggerapporter til FN underskrevet av hele NGO nettverket om hvor skadet folk blir av varetekt/isolasjon, og hvordan fæle Norge bryter hele mylderet av de internasjonale menneskerettighetene.
De viser alltid til forskning utført av deres allierte på venstresiden, som forøvrig vokser i ett helt ufattelig antall. Politihøgskolen alene har nå en forskerstab på 61 personer, hvor det er all grunn til å tro at ensretting er utbredt. Hvem ansetter forskerne? Hva er kriteriene for å få slike attraktive jobber?
Statsråden må så hvert fjerde år stå skolerett for FN og forsvare hva Norge gjør for å imøtekomme kritikken for bruk av varetekt/glattcelle. Senest i 2018, hvor Sveinung Rotevatn måtte fortelle FNs menneskerettighetskomite hvordan Norge følger opp kritikken rundt bruk av glattcelle og varetektsfengsling. FN fremfører kritikken på vegne av det «sivile» samfunnet. Altså kritikken fra hele NGO nettverket. Da virker det som alle bukker under for presset, og slik blir politikken til dette massive nettverket presset igjennom.
I 2014 ble staten dømt i den såkalte glattcelledommen, initiert av advokatforeningen ved advokat Frode Sulland. Norge ble dømt for å ha holdt en multikriminell på glattcelle utover 48 timer, og ble dømt for brudd på EMK artikkel 8 og 14. Leser man disse ulike EMK artiklene, skjønner man raskt at norske myndigheter er på det nærmeste umyndiggjort, og at hensynet til lovlydige borgeres rett på trygghet og rettferdighet er tilnærmet umulig å oppfylle.
Etter dommen sto jubelen i taket hos advokatforeningen. Nå kan staten bare begynne å bygge om arresten uttalte advokat Bendik Falch-Koslung. Advokat Frode Sulland frydet seg, og mente det er en svært viktig dag for rettssikkerheten i norsk strafferettspleie.
Dommen har fått de konsekvensene mange ansvarlige mennesker spådde. Norske politiledere har naturlig nok blitt grepet av en voldsom frykt rundt det å sette folk i arrest, og har løst kritikken rundt glattcelle og varetekt med å i stor grad avstå fra å pågripe kriminelle og arrestere kriminelle, med de fatale konsekvenser vi nå ser.
Antallet pågrepne i Oslo politidistrikt har de siste årene stupt, og bruddene på FN sine konvensjoner forsvunnet som dugg for solen. Meget behagelig for ansvarlige politiledere, og skulle man være så freidig å sette hensynet til befolkningen foran rettighetene til de kriminelle, vil hele arsenalet rulles ut. NGO, ulike tilsyn, advokatforening. Hvem ønsker disse etter seg, når man risikofritt bare kan løslate. Som politimester Sjøvold i Oslo så treffende sa. Jeg har aldri fått kritikk for å ikke sette folk i fengsel
Nye vilkår
I 2016 ble også vilkårene for å varetektsfengsle på gjentagelsesfare strammet kraftig inn. Dette var regelen som gjorde det mulig å verne samfunnet fra multikriminelle personer som man med stor sannsynlighet hadde grunn til å tro ville fortsette å begå kriminalitet. En fatal konsekvens av dette nye lovverket, ser man bl.a tydelig i saken mot voldtektsmannen Adil i Stavanger. Han måtte bli tiltalt for tre grove voldtekter på 6 mnd før politiet mente det var grunnlag for å varetektsfengsle på gjentagelse. Stakkars de uskyldige jentene som har blitt utsatt for denne mannen samfunnet mente det var greit gikk fri. Og slike eksempler er det vanvittig mange av.
Ved å kunne fengsle på gjentagelse, fikk også politiet muligheten til å bli kvitt aktører som la beslag på sårt tiltrengte ressurser. En mulighet for at politiet kunne få hodet over vann. Nå forteller jo ledelsen i Oslopoĺitiet at de ikke klarer å etterforske voldtektssaker med kjent gjerningsmann. Og dette er saker som skal prioriteres. Da kan man selv tenke seg hvordan det står til med annen kriminalitet.
Les også: Oslo-gjengen med det islam-inspirerte navnet «313» bekymrer politiet
Grunnen til at det er strammet kraftig inn på muligheten til å fengsle på gjentagelsesfare, er nok at EMK (Den europeiske menneskerettskonvensjonen) setter menneskets rett på frihet uendelig høyt. Problemet med dette premisset er at det ansvarliggjør ikke individet for dets handlinger. Det må jo ligge noen krav for å kunne kreve denne friheten. Slik er det ikke i dag. Uansett hvor mye og alvorlig kriminalitet man begår, kan man fortsatt påberope seg retten til frihet, og få full støtte fra dette systemet.
Mitt spørsmål er?
Når skal ett fornuftig menneske i justissektoren ta til motmæle og si for eksempel følgende: Politiet ønsker ikke at folk skal sitte lengst mulig på glattcelle, men av og til har man ikke noe valg. Det trengs tid for å få gjennomført oppgaver som trengs før en eventuell varetektsfengsling, og i slike saker er gjerningsmannen mistenkt for å ha gjort alvorlige straffbare forhold, og har som regel ett langt rulleblad fra før. Man har også en plikt til å beskytte samfunnet og dets lovlydige borgere. Ett aspekt ved kriminalitetsbekjempelsen som de politisk korrekte tar seg råd til å ikke reflektere noe nevneverdig over.
Og hvis personene det gjelder synes glattcelle/varetekt er skadelig og traumatiserende, er det vel bare å oppføre seg og slutte med kriminalitet. Ansvarliggjøring av individet er helt essensielt om man noen gang skal komme videre. Den identitetspolitikken som brer om seg i hele vesten, hvor bl.a minoriteter og rusmisbrukere er definert inn i en offerrolle, og derfor vanskelig kan ansvarliggjøres for sine handlinger, må umiddelbart opphøre. Det er en form for rasisme og undervurdering som virkelig er stygg. Forventer man ikke at de selv styrer over sine valg? Anser man minoriteter som mindreverdige mennesker? Eller er det for å opprettholde bildet om at majoritetsbefolkningen er skyld i kriminaliteten som minoriteter begår?