På fredagens Dagsnytt 18 ble det stilt spørsmålet: «Er pedofile monstre?» Spørsmålet bærer preg av en smule forhåndsdømming av Sylvi. Hennes motdebattant Anine Kierulf mente at dette er umenneskeliggjøring av overgripere. Hun er bekymret for at vi demoniserer mennesker som bevisst går inn for å voldta uskyldige barn. Men er det noen som blir dehumanisert her, så er det uten tvil det uskyldige barnet som blir fratatt sin barndom og krenket på verst mulig måte.
Hvordan våger justisministeren, som også er mor til tre barn, å kalle barneovergripere, som lurer barn, voldtar barn, potensielt ødelegger barnet for livet og etterlater seg store fysiske og psykiske sår, for et monster? En mors eller fars verste mareritt er jo nettopp en slik skikkelse som skader deres sårbare barn, og beskrivelsen monster er etter min mening passende ord for mennesker som begår en slik forferdelig handling.
I Aftenposten ber sosionom Siri Søftestad Sylvi om å revurdere sin mening. Med dette argumenterer hun for hvorfor ordet monster ikke skal brukes. Dette blant annet fordi den som er overgriperen ofte er en av barnets primære relasjoner med tillitsforhold. Barnet vil ikke bli sint på dette mennesket, sier Søftestad. Ubegripelig, barnet skal og bør være sint på dette mennesket. Så sint at de søker hjelp. Her fratas overgriperen ansvar og barnet ansvarliggjøres på en så umenneskelig måte.
Som punkt nummer to sier Søftestad at dersom barnet tenker monster og ikke menneske så er det lettere å avfeie barnet, dette mest sannsynlig fordi barnet ikke klarer å se på den snille naboen, eller sin farfar som monster. I hvilken verden skal et oppegående menneske med noe fornuft avfeie et barn som forteller om overgrep der barnet beskriver overgriperen som noe vi alle er enige om er et skummelt ord?
Som tredjepunkt fremkommer at man skal beskytte overgriperen, slik de to første også innebar. Igjen forstår jeg ikke, hvor er omsorgen for offeret? Er vi så politisk korrekte at vi forsvarer selv de verste overgriperne og bagatelliserer det grusomme som skjer med barn kun for å unngå ord vi anser som krenkende?
At Sylvi får lide for retorikk er ikke nytt. Alt hun sier skal angripes, hudflettes og misforstås. Spørsmålet om hvilken grad et barn er et monster dersom de begår overgrep som barn er en total avsporing. Slik Sylvi svarer så er det et barn som trenger profesjonell hjelp og ikke under kategorien monster. Å være et monster defineres som nøye og planlagte ondskapsfulle handlinger mot sårbare individer.
Sylvi sier selv at hun ikke er så opptatt av velsignelse for ordbruk, det er helt i orden å kalle en spade for spade. Også denne bølgen av kritikk takler hun på en rolig og beundringsverdig måte, det må nemlig en helt unik personlighet til for å takle slikt uten mange sykmeldinger. Sylvi Listhaug som justisminister er barnas beste redning og dronning av handlingskraft.
Ja, det mener jeg faktisk.