Den siste tiden har vi sett opptøyer og uro i Iran, mange har demonstrert mot regimets økonomiske politikk og for de grunnleggende rettighetene vi i Norge tar for gitt – ytringsfrihet og demokrati. Men i stedet for å tydelig støtte kravene om demokrati, forblir våre norske myndigheter tause. I stedet for en tydelig støtte til demonstrantene, oppfordres begge parter til å avstå fra voldsbruk. På lederplass i Aftenposten oppfordrer man regimet til å innføre reformer, uten at dette beskrives nærmere. Hvorfor er det så vanskelig for Aftenposten å mene at et reelt representativt og liberalt demokrati må innføres umiddelbart?
Man kan få inntrykk av at Aftenposten mener at demokrati i den form vi kjenner det her i Norge, ikke er noe det iranske folket fortjener. Hva er det som gjør at demokratiet vi setter så høyt her i Norge, ikke fremstår som en opplagt rettighet også for det iranske folket? Ligger det under en oppfatning om at demokratiet i sin fulle form med likhet for loven og ytringsfrihet, er noe som er forbeholdt oss her i Europa? Er det også en slik tanke som ligger bak når asylsøkere som er forfulgt nettopp for sin kamp for disse grunnleggende demokratiske rettighetene, blir sendt tilbake der de kommer fra?
For det iranske folk var 1979 starten på et blodig undertrykkende regime som også ga legitimitet og støtte til politiske islam i hele verden. Mange er ikke klar over at Khomeini ble sendt til Iran for å gjennomføre sin revolusjon med støtte fra både USA og Europa. Det var tydeligvis få som gjennomskuet Khomeinis plan og så hans sanne ansikt. I stedet lot man seg forføre til å tro på Khomeinis løfte om ingen politiske fanger, om likestilling, ytringsfrihet og bedre levestandard for alle. Ingen så ut til å være opptatte av at Khomeini i realiteten var en religiøs ekstremist. Men den sannheten ble tydelig for alle etter Khomeinis maktovertagelse, da det blodige regimet startet sin tortur og henrettelser av tusenvis av kvinner, barn og politiske aktivister av alle slag. Hva har gjort verden da? Det samme som man gjør nå, de gjorde seg med vilje blinde for sannheten som var for plagsom til å ta innover seg.
Det ser ut som Norge er i ferd med å bli verdensmester i å toe sine hender. Vi må ikke innbille oss noe annet enn at Norges og Europas taushet er med på å legitimere den fortsatte undertrykkelsen av det iranske folk. Og det er vi tydeligvis villige til av hensyn til våre nasjonale økonomiske interesser, som om vi ikke er rike nok til å ofre andre folk en tanke eller unne dem de samme demokratiske rettighetene som vi har.
Dessverre er det mange som tror at siden det gjennomføres valg på både president og parlament, så er Iran et demokrati. Men et demokrati forutsetter at alle kan stille til valg. I Iran er det bare de som på forhånd blir godkjent av presteskapet som får stille som kandidater. Det er derfor ikke merkelig at det i det iranske parlamentet bare finnes en fraksjon – de som støtter regimet. Og deres overordnede mål er å innføre islam og sharia som rettesnor for så mange som mulig i hele verden. Denne ene fraksjonen deler seg i to grupper, de som bare tenker på å fylle sine lommebøker, og de som vil ha stadig mer religiøs kontroll. Men en ting er de to gruppene helt enige om, og det er å undertrykke det iranske folket.
Frykten for å miste makten er grunnen til at regimet innfører unntakstilstand over hele landet. Nyhetene i Iran kontrolleres av regimet, og de prøver å gi inntrykk av at ingenting skjer, men for å være på den sikre siden stenger de eller overvåker Internett, mens kvinner og menn skulder ved skulder kjemper en heroisk kamp mot et undertrykkende presteregime.
Hvis motet holder er dette starten på en stor forandring, en revolusjon, og denne revolusjonen er viktig, ikke bare for det iranske folket, men for hele verden.