Figurene i artikkelen er gjengitt etter tillatelse fra professor Ole Humlum, Universitetet på Svalbard (UNIS).

I gjennomsnitt var overflatetemperaturen i 2017 som helhet lavere enn i 2016, med noen regionale forskjeller. På den nordlige halvkule var for eksempel Grønland og Skandinavia litt kaldere, men Alaska og Sibir litt varmere enn de foregående 10 årene. På en sørlige halvkule var lufttemperaturen nær eller litt lavere enn gjennomsnittet, med til dels betydelige forskjeller på grunn av El Niño`s avslutning i 2017. I Arktis var 2017-temperaturen noe høyere enn gjennomsnittet, men her er interpolasjonen (dvs. skjønnsmessig innsetting av temperaturer) av tvilsom karakter, slik at det hele må tas med en klype salt. I Antarktis var det forskjeller mellom Vest- og Øst-Antarktis, med h.h.v. høyere og lavere temperatur enn gjennomsnitt for de 10 siste år. Dette synes å stå i fullstendig motstrid med utsagnet «klimaforandringer» – som gjentas på autopilot – og som «dokumenteres» ved å berette om at nå er temperaturen stigende og høyere enn noen gang, uten nærmere dokumentasjon. Været blir villere (enn noen gang) – også her med historieløshet – for hvem husker vel de store gjentagende oversvømmelsene i Gudbrandsdalen, før bilisme og menneskeskapt CO2. Flommene blant annet på Sørlandet er imidlertid «nye», så her har været blitt våtere de siste tiårene, må vi tro, men her mangler historiske informasjoner (en oppgave for Meteorologisk Instritutt).

Presentasjonen av temperaturutviklingen er basert på summen av ganske forskjellige metoder; særlig overflatemålinger og satellittmålinger, hvor sistnevnte er den mest pålitelige.  Det har ikke blitt registrert målbar økning av temperaturen siden 1998, som imidlertid viste en plutselig temperaturstigning påvirket av en sterk El Niño. Det samme skjedde i 2015–2016, da igjen med en kortvarig temperaturøkning som resultat.

Ved slutten av 2017 kunne en stadig økning av atmosfærisk CO2 observeres, samtidig med en synkende energiutstrålning fra solen. Se mer under Konkluderende bemerkninger sist i denne artikkelen.

Med denne bakgrunnen presenteres bildene nedenfor, som benytter de 10 siste år som referanse, dette er fordi den offisielle WMO normale perioden 1961-1990 er påvirket av kuldeperioden 1945-1980. Derved vil sammenligning med denne perioden vise seg som «varmere», mens en meningsfull sammenligning er m.a.o. de ti siste år. Akkurat dette er viktig, idet man i massemedia og fra politikere stadig hører om at det stadig har blitt varmere. Det har vært flere varme og respektive kalde perioder i forrige århundrede.

Hovedinntrykket er en i hovedsak stabil temperatur.

Som man ser i denne presentasjonen av polene er det en mindre oppvarming ved Nordpolen og det motsatte ved Sydpolen.

Sammenheng mellom kosmisk stråling og temperatur

CERN, verdens sterkeste fysikkmiljø, har dokumentert at det er en god sammenheng mellom kosmisk stråling og temperatur, mens det er en påfallende dårlig samvariasjon mellom CO2 og global temperatur. Fra de siste vel 150 år, fra «den lille istid» eller «førindustriell tid», som FNs klimapanel bruker, har det i alt blitt 0,8 grader varmere til nå. Dette er en gjennomgående trend fra slutten av siste istid. Korrelasjonen (samvariasjonen) av CO2 og temperatur var negativ fra 1900 til 1917, deretter positiv frem til ca. 1940, så negativ til ca. 1975 (frykt for ny istid), positiv igjen til 1998 (El Nino år) og nå igjen en utflating. Men det har ikke vært noen global oppvarming på snart 20 år. Dette kan satellittene RSS og UAH bekrefte.

Konkluderende bemerkninger

Klima-utviklingen for 2017 har utviklingstrekk som kan peke mot kaldere kima for de neste tiår. På den ene siden øker CO2-innholdet i atmosfæren – noe som ifølge IPCC som en naturnødvendighet medfører økende global temperatur. Klimapanelet har valgt å se bort i fra den allment anerkjente sammenheng,som er vist i figuren nedenfor.

Et annet og dominerende trekk er utvikling av antall solflekker, se figuren nedenfor:

Antall solflekker, oppdatert til 31/12 2017.

Det store spørsmålet er om vi nærmer oss starten på en supersyklus for lavere solaktivitet, eller om den nåværende ordinære syklus som er på normalt 11-13 år forlenges. Sistnevnte får vi svar på om få år, førstnevnte vil nok komme om et tiår eller så.

Denne utviklingen, forsterket av korrelasjonen mellom kosmisk stråling og temperaturvariasjoner, peker entydig mot kaldere klima de neste tiårene. Spørsmålet er om vi er på vei inn i et Maunder minimum (1645 – 1715) eller «bare» et Dalton minimum, hvor det første er det sterkeste, noe som forsterket den «lille istid» ca. 1350-1850. Det helt store spørsmålet er hvordan det da vil gå med planteveksten globalt. Kanskje vi blir reddet av at økningen av CO2 i atmosfæren vil motvirke nedgangen i veksten som følge av senket temperatur. Dette er det helt store paradokset som vi kan møte – at frenetiske og voldsomt dyre tiltak mot den lille andelen som menneskeskapt CO2 bidrar med er ikke bare bortkastede, men til og med kan virke tvert imot sin hensikt.