Folks hukommelse er kort. Haaland Matlarys hukommelse er åpenbart enda kortere. Hennes uhemmede arroganse og iherdige forsøk på å bortforklare egen medvirkning til det uføret det norske forsvaret nå befinner seg i overgås vel om mulig kun av tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.
Når hun i DN 31.1. legger skylden på ”en forsvarsdebatt som er uinformert og populistisk” og ”politikere som ikke forstår strategisk interaksjon” til forskjell fra ”faglig tungt arbeid over flere år, fra ekspertutvalg, forsvarssjef og departement”, kan det være grunn til å minne om de feilaktige sikkerhetspolitiske forutsetningene som ble utarbeidet ved årtusenskiftet og som dagens norske forsvar er et resultat av. De bygger i stor grad på tidligere forsvarssjef Sverre Diesens militærfaglige råd og bl.a Haaland Matlarys analyse som sikkerhetspolitisk ”ekspert”, en analyse som historien selv for lengst har overkjørt, og det så til de grader.
Denne “analysen” hentet Matlary & Co. fra den amerikanske statsviteren Francis Fukuyamas populære bok, ’The end of history” fra 1992 om at grensene hadde mistet sin betydning og at krig av noe omfang i Europa var å anse som en umulighet i all overskuelig framtid hovedsakelig som en følge av Sovjetunionens oppløsning og den økte integrasjonen i EU. I tillegg mente man at Russland var på vei til stabilt demokrati, at Nordområdene ikke er lenger var strategisk viktige og at solidariteten i NATO dessuten var absolutt. Vi vet jo alle hvordan det er gått siden.
Russland har utviklet seg i totalitær og ikke i demokratisk retning, rustet systematisk opp med stigende råvareinntekter siden 2002 og ført en stadig mer aggressiv utenrikspolitikk som foreløpig har toppet seg med intervensjonene i Georgia i 2008 og Ukraina i 2014. Integreringsprosessen i EU har slått fullstendig kontra og EU viser oppløsningstendenser vi enda ikke har sett det endelige utfallet av. Grensene i Europa har fått økt og ikke mindre betydning. Nordområdenes strategisk betydning og spenningen i våre nærområder har økt og ikke avtatt. Et USA som beveger seg i isolasjonistisk retning og stiller krav til NATO viser med all mulig tydelighet at solidariteten i alliansen ikke kan tas for gitt.
Den sikkerhetspolitiske utviklingen har med andre ord på alle vesentlige punkt vært stikk motsatt av det Haaland Matlary, ”ekspertutvalg, forsvarssjef og departement” la til grunn for Forsvarsreformen. Det har resultert i et miniforsvar fullstendig uegnet til å ivareta våre sikkerhetspolitiske behov. Og det har kostet skattebetalerne mangfoldige milliarder i sanering av baser, fullt brukbart utstyr og militærfaglig kompetanse som vi i dag strever med å bygge opp igjen og som politikerne kvier seg til å bruke penger på.
Matlarys lettvintheter i samme artikkel vedrørende omleggingen av de selvpålagte norske base- og øvelsesrestriksjonene, som har vært en av hovedpilarene i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk i hele etterkrigstiden, føyer seg inn i rekken av akademisk svermeri og synsing som er mer egnet til å trekke på smilebåndet av hadde det ikke vært for de enorme skadevirkningene det kan påføre landet.
Å ta ansvar for de alvorlige feilene som er begått er nok for mye å forvente, men det burde normalt ha borget for en helt annen faglig ydmykhet og i alle fall ikke så blatante forsøk på ansvarsfraskrivelse og historieomskrivning som det Janne Haaland Matlary og Sverre Diesen til stadighet får slippe til med i sentrale media. Det blokkerer for læring og sementerer en forsvarspolitikk basert på fullstendig urealistiske forutsetninger.