Artikkelen og Grande-saken på NRK Norge 19.01 inneholder TV-klipp fra Debatten på NRK1 torsdag 18.01.2018 der Grande ble konfrontert:
– Jeg kommenterte denne saken i går, dette er rykter jeg har levd med lenge. Dette er ikke en varslingssak, heller ikke noe kriminelt som ligger bak, og jeg har sagt det jeg vil si, sa hun.
Grande bringer altså klarhet i at det ikke lå noe kriminelt bak da hendelsen tok plass i 2008, enda hun i telefonsamtale med mannen den 11. januar valgte å karakterisere ham som en overgriper – hvorpå han fikk sjokk.
Den 18. januar gikk han derfor ut i pressen og varslet om at anklagen var løgn – samme dag som Debatten tok plass.
Varslingen ble da heller ikke en «sak» siden Erna Solberg nektet å ta ham imot for å høre hans versjon, enda Grande må ha presisert også det overnevnte i sin forklaring til Statsministeren.
Derfor er det mer enn rimelig å slutte at Solberg var klar over at Grande løy i all offentlighet da hun valgte å beskylde gutten for noe han ikke hadde gjort, og at hun stilltiende samtykket – igjen.
For det står ikke til troende at Grandes «hvisking i krokene» om at gutten hadde forgrepet seg på henne, hadde unngått hennes radar underveis.
Og hvis Grande vitterlig uttalte at overgrep var skjedd da den fortrolige praten med statsministeren tok plass, så kunne ikke sistnevnte ha sett bort i fra det overnevnte, verken da eller på Debatten der Grande (evt. igjen) avkreftet at saken dreiet seg om en straffbar handling – og derav motsa seg selv fundamentalt.
Da Solheim senere i Debatten henvendte seg til Solberg og spurte om hun stolte på Grandes versjon, fikk hun kun til svar at statsministeren mente at hun hadde tatt en vurdering av det hun hadde fått vite, og at Grande ville bli en utmerket kulturminister.
Slik det fremgår besvarte statsministeren slett ikke spørsmålet, og tror seg åpenbart klarert fra alle eventualiteter. Men kjensgjerningene taler jo for seg selv. Solberg må i tillegg være godt orientert om håndteringen rundt et varsel;
«Når en kvinne forteller at hun er seksuelt trakassert og varsler om det, skal hun også kunne forvente å bli trodd. Kontradiksjon står sentralt der rettssikkerheten skal ivaretas. Det skal også kunne stilles kritiske spørsmål til den som fremsetter en anklage. Det skal føres bevis for anklagen. Er det tvil, skal det være til den anklagedes fordel. Den som skal trekke en konkusjon, skal ikke være den samme som anklager. Den som konkluderer, skal heller ikke uttale seg før alle sider ved saken er kjent.»
I denne saken lå det også et utilstrekkelig grunnlag i bunn. For realitetene var jo at Grande motsa seg selv og valgte å anklage gutten for å ha forgrepet seg på henne – en påstand flere rundt henne hadde hatt kjennskap til lenge, men som gutten dementerte 18. januar.
Beskyldningen må dermed oppfattes som falsk;
«Sanne ærekrenkelser er i utgangspunktet ikke rettsstridige. Straff etter §§ 246 og 247 kommer ikke til anvendelse dersom det føres bevis for beskyldningens sannhet. »
– og hvis understøttet, rammes den av Straffeloven §§ 246, 247; Den som rettsstridig ved ord eller handling krenker en annens æresfølelse eller som medvirker dertil, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
§247.(Utdrag): Er ærekrenkelsen forøvet i trykt skrift eller i kringkastingssending eller ellers under særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 2 år anvendes.
Ei heller varslet Grande på noe tidspunkt om det påståtte overgrepet da hendelsen tok plass, enda hun var en sentral skikkelse hva angikk voldtektsproblematikk, og i 2011 formidlet et representantforslag for Stortinget om umiddelbar oppfølging av tiltakene for bekjempelse av voldtekt, skissert av Voldtektsutvalget i 2008;
«I tillegg til lokale initiativ, er det helt nødvendig at man også fra statlig hold tar tak i denne problematikken med langt større offensivitet enn hva vi har sett så langt, skriver representantene i sitt innlegg».
Det borger for at hennes påstander i dag ikke uten videre kan bedømmes som ubestridelige.
Ved å fortie overgrepet – hvis så var tilfellet – muliggjorde Grande samtidig at den påståtte overgriperen kunne opprettholde sin skadelige atferd og sette også andre kvinner i potensiell fare.
Hyklere som misbruker sin makt på det mest uanstendige kan ikke få bli sittende i regjering – og de skal selvsagt også rammes av de dertil hørende lovparagrafer. De er pålagt å utøve sitt embete med ulastelig integritet, til beste for borgerne, hvilket man kan konkludere med at ikke er tilfellet i dag.
Dagsavisen 25. januar- Resett-redaktør Helge Lurås (utdrag):
Det er fortsatt ikke «helt avklart» om den seksuelle omgangen var et overgrep, det var én veldig aktiv part, det var en som tok initiativ til det seksuelle samværet, og det var ikke gutten. – Det som er saken, er at gutten ble traumatisert.
Herunder blir det betimelig å fremheve – «Hvem faen bryr seg?» – Spørsmålet Fabian Stang åpnet sin velkomsthilsen med til Reform og FMSOs fagkonferanse om overgrepsutsatte gutter og menn i oktober 2016; «Ser vi gutta?»
Gutten/mannens protester mot å stigmatiseres som overgriper av en mektig kvinnelig motpart, må på ingen måte bagatelliseres og ties ihjel. Det er mange av oss som krever at varslingen må tas på største alvor av de uansvarlige aktører, og Ingeborg Senneset presiserer på generelt grunnlag (sitat);
Se i skyggen av #metoo: Der står seksuelt trakasserte menn og kvinnelige overgripere.
Ikke få menn er blitt møtt med taushet, latterliggjøring eller bagatellisering om de forteller om uønsket seksuell oppmerksomhet.
Narrativet om kvinnen som offer og mannen som overgriper sitter naturlig nok sterkt, men om det ikke utfordres, øver vi urett mot dem som alt står i skyggen. Vi risikerer også å ha skylapper for en gruppe overtrampere.
(Se flere meninger om Grande-saken på «Jeanines blogg. Når offentlig sektor misbruker makt.«)
Artikkelen er på forhånd sendt Trine Skei Grande og pressesjef i Venstre, Jan-Christian Kolstø til gjennomlesning, men ifølge Kolstø ønsket de ikke å kommentere saken.