I USA pågår den største politiske rystelsen på svært lang tid. Kanskje er det en overdrivelse å hente sammenlikning helt tilbake til Watergate på begynnelsen av syttitallet – for det har vært skandaler også etter den tid, for eksempel Iran-Contras affæren på 1980-tallet, og Bill Clintons løgner om den seksuelle utnyttelsen av Monica Lewinsky.
Men det som ruller opp rundt bruken av et dossier utarbeidet av den tidligere britiske etterretningsoffiseren Christopher Steele på betaling av Det demokratiske partiet som grunnlag for en hemmelig kommunikasjonskontroll (bl.a. telefonavlytting) av en Trump-medarbeider i 2016, er ingen bagatell. I det avgraderte notatet fra den republikanske lederen for etterretningskomiteen Devin Nunes, kommer det frem at dette Steele-dossieret var en «essensiell del» av materialet for å få rettslig kjennelse for avlyttingen.
Det kommer frem at Steele var en langvarig kilde for FBI, men at de også var kjent med at han var betalt 160 000 USD av Det demokratiske parti for å lage dette dossieret. Denne opplysningen ble ikke lagt frem for retten når de søkte om kjennelse. I oktober 2016 avsluttet FBI samarbeidet med Steele fordi han hadde eksponert sin forbindelse til FBI til media. Men Justisdepartementets Bruce Ohr opprettholdt kontakten med Steele. Steele har senere fortalt at Ohr sa han var «desperat opptatt av at Trump ikke skulle bli valgt». Dossieret var i en helt tidlig utarbeidelse da FBI søkte om avlyttingen, og dossieret ble senere innrømmet å være «vellystig og ubekreftet» av FBI direktør James Comey.
Ingen burde vel strengt tatt være overrasket over at høytstående ansatte i byråkratiene lar seg påvirke av sine egen politiske preferanser. Det skjer over alt, også i Norge. Her snakker vi om nettverk som går på kryss og tvers av formelle organisatoriske skiller. Men når det griper så direkte inn i en valgkamp om den aller høyeste posisjonen i et demokrati – på vegne av én side – blir det likevel en spesiell sak. Slikt må ikke «godkjennes» når det blir eksponert. Vi sikter mot andre idealer for hvordan systemene våre skal fungere.
Aksjonistjournalister
Og også pressen har en rolle, eller de burde ha det. De skulle være «den fjerde statsmakt». Uheldigvis viser det seg at mediene tvert imot har spilt på lag med én spesifikk side, nemlig den representert av Hillary Clinton og Det demokratiske partiet. Det var Donald Trump som skulle være skurken i historien. Man ønsket så sterkt å henge noe negativt på ham at frembringelsen av dossieret, avlyttingen og FBI-toppenes politiske preferanser ble og blir feid under teppet. Dekningen – eller heller mangelen på sådan – som denne saken får hos de store norske massemediene, er påfallende.
Tar vi en titt på nettforsidene til VG, Dagbladet, Tv2 og Nettavisen dagen etter offentliggjøringen av notatet er saken gjemt langt nede som små notiser. Dagbladet har sågar bare en kort NTB-melding om saken. Hos Nettavisen finner vi bare en sak som sammenlikner Donald Trump med Kim Kardashian og Paris Hilton. Og i den grad de skriver om notatet, er det med en språkbruk så overtydelig rettet inn mot å så tvil om sannheten i påstandene, så vel som motivet bak offentliggjøringen. Man søker å forbigå det som en ikke-sak. VG stengte ifølge Resetts lesere ned kommentarfeltet på sin sak etter kort tid på fredag, etter noens observasjon fordi kommentarene var tydelig kritisk til VGs måte å beskrive situasjonen på.
NRK hadde notatets offentliggjøring som toppsak i dag, men da under den belæringsaktige braketten «Urix forklarer». At det skulle være noe å henge seg opp i, stiller de i tvil med overskriften «En god dag for Russland – eller en skandale tusen ganger verre enn Watergate?» Anders Magnus er forfatter av artikkelen og setter i gang med å så den intenderte tvil ved å skrive at dokumentet «angivelig» viser at FBI misbrukte sin makt. En av de fremste mediapersonligheten som bygger opp under presset i denne saken omtales av Magnus som «den svært høyreorienterte programverten Sean Hannity».
Magnus skriver videre at på «ytterste høyre side mener man at USA egentlig styres av et hemmelig nettverk av liberale byråkrater – den dype staten – som har bestemt seg for å underminere Trumps presidentskap og få ham fjernet.» Magnus tror/vet nok at når norske lesere, som over årtider er foret med vinklede nyheter og tendensiøse fremstillinger av hvem som er de gode og hvem som er de onde, får høre at noen kommer fra «ytterste høyre side», så tror de ikke på dem uansett. Påstandenes troverdighet er av journalisten allerede parkert. Notatets kritikere gis derimot ingen merkelapper av NRK-korrespondenten. De beskrives simpelthen som «demokratenes side».
MSM i kvikksand
Det er selvfølgelig kjedelige når «de gode» blir avslørt som en gjeng korrupte hyklere. Og hvor de «onde» viser seg å være urettmessig, eller i det minste tendensiøst, anklaget. Med tanke på hvor lenge de etablerte mediene har blamert seg selv ved å demonisere Trump og hylle Clinton/Demokratene, samt å antyde gjentatte ganger at det var noe suspekt mellom Trump og Russland/Putin, så er det forståelig på et kognitivt, menneskelig plan at man maler seg enda mer inn i sitt eget hjørne uansett hvilke opplysninger som kommer ut. Å innrømme at man har tatt feil, er noe av det sjeldneste vi ser folk gjøre.
Men at man ikke på et strategisk, redaksjonelt nivå i de store norske mediehusene innser at om skal man ha noen som helst troverdighet fremover så må man faktisk resette sin egen dekning av den politiske situasjonen i USA, er forunderlige. Det virker nesten som de bevisst prøver å undergrave sin egen troverdighet. Og det er jo for så vidt en gavepakke til oss «alternative» medier.