Siden Donald Trump kom ned rulletrappen, har jeg fulgt amerikansk politikk ekstra tett.
Mange av oss, som har hatt bange anelser på hvor vi i Vesten er på vei, øynet plutselig et håp for reell endring. Nå var tiden inne for å involvere seg mer. For meg så det ut som at USA var i ferd med å nå et klimaks. USA var ikke stort nok for begge kandidater.
Siden en innsettelse av en amerikansk president var på min «bucketlist», så ble billetter bestilt allerede før valget. Jeg tenkte dette blir en historisk begivenhet uansett. AirBnb ble bestilt, i en bydel der 93% stemte Hillary. Jeg leide rom hos en kreativ og musikalsk familie som også likte en politisk diskusjon. Nabolaget deres hadde et tett samhold. Jeg fikk bli med på mange besøk og fikk snakket med et tverrsnitt av vanlige folk i deres private hjem.
Metroen på vei til sentrum på innsettelsesdagen, var nesten helt tom ifra den bydelen jeg bodde. Men da jeg kom frem så var det et lurveleven, og en vettug samtale var umulig. De som protesterte var i et anselig antall, og politiet hadde dårlig kontroll. Selv om jeg møtte opp i køen klokken 0700, så var det fremdeles 30 meter til første security check da presidenten startet sin tale klokken 1200. Man kan si at de som protesterte, lyktes i sine taktikker.
Jeg rakk paraden klokken 15.00 fint.
Jeg rakk også å snakke med flere fargefulle tilreisende amerikanere, før vi så helikopteret med Obama fly over oss, og Trumps kortesje kunne gjøre seg klar. Dette var jo ikke helt slik jeg hadde håpet dagen skulle gå, men inntrykkene og samtalene ble desto mer lærerik.
Neste dag var det «The women’s march»
Da var det tidlig opp med resten av huset. Nabolaget samlet seg til felles frokost hos de som hadde det største spisebordet, før vi tok metroen til sentrum. Spørsmål fra meg trengtes ikke, det var bare å lytte.
På metroen var det som bønner på boks. Det var «Pussyhats» til store og til de helt små. De nå velkjente slagordene ljomet inne i vognene.
Vel fremme så var ikke noen aggressiv mot-protest å se. Men stemningen var stor, og kreativiteten på deres plakater var høy. Inntrykkene fra også denne dagen, var grensesprengende for en nysgjerrig nordboer.
Etterhvert som marsjen ebbet ut, så var det godt å komme seg unna nok en dag med store folkemengder. Jeg spaserte meg en tur til Lincoln Memorial og matet ekornene på veien.
Ny reise – Jordan Peterson
Nå, ett år etter innsettelsen, nådde min interesse for USA ett nytt høydepunkt. Min årelange favoritt youtuber, Jordan Bernt Peterson, var i ferd med å eksplodere inn i MSM og verden forøvrig.
Andre såkalte «alt-rightere» som Mike Chernovich, Stefan Molyneux, Gavin McInnes inviterte til galla med sin «A night for freedom». De alle kom til samme by, i samme uke. Det var på tide å reise over igjen, og se de nye kraftige strømningene på nært hold.
Jeg leide meg et rom hos et par i Hells Kitchen via AirBnb. Han som eide leiligheten var politisk interessert, og kunne fortelle at han var «vehemently» imot den sittende presidenten. I tillegg så applauderte han CNN i sine forsøk på «destroying the president». Hans partner var fra Sør-Amerika, og hadde et mer avslappet forhold til det hele.
Da det ble klart hvorfor jeg var i byen, så måtte jeg svare for meg. Å assosiere seg med slike forferdelige typer, var ikke aktuelt for dem. Og det kom helt klart frem at det ville få store personlige konsekvenser om de bare ville sjekke fenomenet. De hadde valgt sitt lag, de hadde skaffet seg toalettpapir med Trumps bilde på som stod lett tilgjengelig. Men det gikk seg til, etter å ha hørt mine ståsteder og hvorfor jeg tok turen.
Ikke lenge etter så tok de sjansen på å la meg følge etter til en stor nabofest etasjen under. Jeg sparte holmgangen til neste mulighet.
Gallaen ble ironisk nok flyttet til 200 meter fra min adresse, til en stor nattklubb som vanligvis hadde LBGTQ+ som kunder.
Jeg møtte tidlig opp og fikk hilset på hovedpersonene.
Mange andre dukket opp under den påfølgende festen, bl.a Michael Malice, Chelsea Manning og ca 80 svartkledde maskerte personer (Antifa) som stod ute og ville inn. En festdeltager skulle dra fra festen, men ble innhentet av en maskert type fra voldsvenstre, som slo han ned og fortsatte med å kvele han.
Politiet var nære og fikk stopp på det grove overfallet, men ikke før han også prøvde å få en politimann i hodelås.
Noen få dager etter var det tid for Jordan Bernt Peterson. Ingen Antifa eller andre aktivister å se den kvelden.
Jeg snakket med flere som sa at de hadde kommet langveis fra, og at ingen visste at de var der.
Spesielt husket jeg en dame som var bibliotekar på et universitet i en nabostat. Denne forestillingen kunne hun ikke snakke med noen om. Ikke på jobb, ikke med familie, eller i teatergruppa hun spilte i.
Under boksigneringen fikk jeg snakket litt med Peterson. Etter å ha hørt at oldefaren hans kom fra Norge, så spurte jeg han om det. Han kunne berette at oldefar Bernt bygget sin egen båt han seilte over Atlanteren med. Noe jeg håper Jordan og kan gjøre på sin måte, med tanke på å seile ifra dagens utdanningssystem med ny kurs, i en båt som du bare kan synke selv. Jeg tok han i hånda både før og etter boka mi ble signert. Han skulle ikke være i tvil om hva han betydde for meg, og hva jeg tror han representerer for fremtiden.
Etter å ha sett og hørt de nye alternative medier og stemmer på nært hold, så får jeg en bestemt oppfatning av at de har en rettmessig plass, og er kommet for å bli. De fleste av mine mange samtaler, der borte og her hjemme, bekrefter det på sine forskjellige vis.
De må taes seriøst, og det vil gjøre oss alle sterkere om vi får bedre balanse i mediebildet.
En annen ting som også slo meg flere ganger, er at det bygger seg opp en vilje til å ta et oppgjør med venstresiden. Medvinden deres er snart borte, for venstredreiningen har vært for ideologisk og har hatt for lite kontakt med folk og fakta. Man skal heller ikke glemme at Jordan Peterson, og to av gallaens hovedgjester, Dave Rubin, og til dels Joe Rogan, var godt plantet på venstresiden for noen få år siden, for å nevne noen.
Sist fredag kom FISA-memoet som med all tydelighet viste et usminket maktmisbruk fra Demokratene.
Et alvorlig brudd på tilliten mot folket. En bananrepublikk verdig. Man kan begynne å tro at det er krampetrekninger vi ser, for deres lovlige taktikker virker ikke lengre. De kan ikke strupe nyhetsstrømmen som de ønsker idag, så de sitter nå på en trefotet stol i beste fall.
Bare tenk på hvor mye inflasjon det har gått i begrepet «rasist», og hvem vil ha enda mer ut-lignelse av våre kjønn? Det er nå like enkelt å selge venstrepolitikk, som å gi vekk røyk til ungdommen. Vi vet bedre nå.
De som var tidlig ute, og hadde FISA-misbruket rett fra dag en, var Sara Carter og John Solomon. De virker godt utstyrt med kilder, og ifølge de, så er dette avdekkede misbruket bare 10% av totalen. Dette kan gi den rette ammunisjonen til virkelig å «drain the swamp». Og Nunes selv sier at dette memoet bare er fase en, og at fase to er underveis.
Kan vi få lignende åpenhet om hemmelige beslutninger som angår folket her i landet? Den visjonsløse venstresiden vil det nok ikke. Andre må nå kjenne sin besøkelsestid.
Det er lov å håpe.