Sylvi Listhaug sier hun er i tvil om hun faktisk ønsker partiledervervet. Hun avviser også alle spekulasjoner om en lederstrid mellom henne og Siv Jensen.
– Det har jeg ikke tenkt på. Jeg har tre barn, familie. Det er virkelig en tøff jobb å være partileder, sa Listhaug til NTB i går.
Det har lenge vært et håp hos en voksende andel innvandringskritiske velgere om at Siv Jensen skal trekke seg og at Sylvi Listhaug skal ta over som partileder i Frp. Også i flere lokallag er det misnøye med ledelsen og det som oppfattes som en for liberalistisk agenda, kombinert med ettergivenhet overfor regjeringspartnere.
Les også: – Fremskrittspartiet må tørre der andre tier. Se Sylvi Listhaug i samtale med Resett-redaktør Helge Lurås
Partiet har ikke den tydelige profilen de hadde under Carl I. Hagen, da de bygget seg opp og på et tidspunkt snuste på 30 % oppslutning. Men toppmålingene kom tilbake i 2008 da Siv Jensen allerede hadde tatt over. Ved stortingsvalget året etter (2009) fikk de 23 % av stemmene, deres beste resultatet noen sinne. Men det har variert mye.
Ved lokalvalgene i 2011 var de nede i 11,4%. I 2013 fikk de 16,3% og i 2017 15,2%. Nå er Frp nede på 10-tallet på meningsmålingene.
Les også: Regjeringspartiet Venstre vedtar mer liberal asylpolitikk. Frp: – Skal ikke gjennomføres
Frp markerte seg for en mindre offentlig sektor, betydelige skattekutt og privatisering. Fra og med slutten av 1980-tallet ble partiet den fremste kritikeren av den liberale innvandringspolitikken. Og det var på høyden i 2009 at partileder Siv Jensen advarte mot en «snikislamisering» av Norge.
I 2013 fikk de regjeringsmakt. Det har preget partiet siden. Mer forsiktighet kunne spores i innvandringsspørsmålene, for å presentere en felles front med Høyre og ikke skyve støttepartiene Venstre og KrF helt fra seg. Med Siv Jensen som finansminister ble hun også begravd i et komplekst fagfelt. Den ministerposten gir henne nok også en følelse av å måtte «tale alles sak».
Siv og Sylvi
Det er naturlig at man mister litt entusiasme etter 13 år i lederstolen. Men Siv Jensen virker ikke egentlig trøtt. Hun er barnløs og kan dedikere hele sitt våkne liv til politikken, og hun er bare 49 år. På NRK Debatten i forrige uke, da økonomi var tema, virket hun særdeles opplagt.
Og Sylvi Listhaug nevner nettopp barn og familie som et argument mot ledervervet. Det viser både realisme og selvinnsikt. Det folk etterlyser fra en ny Frp-leder er ny giv. Og slikt kommer ikke av seg selv.
Har Sylvi den lysten som skal til? Kanskje ikke, som hun jo nå sier selv. Hun er ikke en politiker som søker makt for maktens skyld. Slik sett er hun en ideell – og sjelden – politikertype i dag. Hun er involvert fordi hun har fått muligheten. Det har kommet litt av seg selv, fordi hun er «hel ved» og sier det hun mener.
Det beste vi tross alt har
En del folk sier de ikke vil stemme på Frp fordi de har blitt for svake i innvandringspolitikken. Det etterlyses et nytt parti. Men er det egentlig særlig fornuftig?
Som blant annet Jon Helgheim har sagt flere ganger, er det tross alt begrenset hva Frp kan få til på egenhånd. De trenger flertall, og det har de på langt nær nå.
Og kjøttvekta teller. Jo mindre Frp er, desto mindre innflytelse i regjering får de. Derfor bør folk som vil ha strengere innvandringspolitikk kanskje innse at de må bidra litt selv. En mulighet er jo rett og slett å melde seg inn i partiet og påvirke hvilke delegater som skyves inn i maktposisjoner i partiet. Et annet er å stemme på Frp ved valg, slik at de får større kjøttvekt.
Å sitte hjemme, eller legge en stemme i kurven til mikropartier, vil med all sannsynlighet virke mot sin hensikt.
Enn så lenge – og det kan komme til å vare i lang tid – er Frp det absolutt beste alternativ når det gjelder stram innvandringspolitikk i Norge. Og det gjelder både med og uten Siv Jensen på topp.