Samtalen på Resett-TV mellom Jon Olav Egeland og Helge Lurås fremstår som et eksempel til etterfølgelse for det norske ordskiftet. Når intelligente, godt rotfestede, meningsmotstandere møtes til rolig og respektfull debatt, blir det ikke bare en tradisjonell duell, men det skapes også et rom der meningsforskjeller kan åpne opp for tanker hos lytterne.
Som en slik tilnærming har vært savnet i det norske ordskiftet de siste årene!
Applaus til Egeland for å stille opp, og for å føre en ekte samtale med ros, ris og tvil. I dialogen opplever jeg at han forsøker å vende på stener med tankene. Applaus til Resett som har hatt lignende interessante samtaler med andre sterke personligheter. Forskjellen er at man hadde ikke trodd at Egeland, som representerer Dagbladet, ville stille. Når ikke engang Hans Rustad tok imot invitasjonen, så fremstår Egeland i et svært respektabelt lys.
At en polemikk virker skarpere enn det som kommer frem i respektfull dialog er bare naturlig. Man sparrer i beste fall mot en kompakt tekst og seg selv når man skriver. Det krever litt gnist. Litt ego. Ordene man argumenter imot mangler øyne. Avstanden i rom og tid skaper muligheter som øyeblikket avvæpner. Øyeblikket, ikke bare tiden, men blikket mellom to par øyne, mellom dem oppstår mennesket som et sosialt vesen.
På Dagsnytt 18 og i lignende settinger sitter debattantene som i hver sin skyttergrav, vel vitende om hvor kort tid de har på å argumentere for sin sak, som er brennhet, det er derfor de er der. De vet vel så altfor godt hvor lite som skal til for at de avbrytes uten å få fullført et resonnement, og at den andre, ja kanskje også reporteren, bare sitter og venter på å si sitt, vil kontre dem. Og det hvis de i det hele tatt venter med å gjøre det.
Det er ikke debatt, det er boksekamp. Man vil ha inn et velrettet slag, slik at tilhengerne kan juble i sofaen. Et slik slag summer lenge i øregangen. Blandet med jubelen som oppstår gir det ørene dårlige arbeidskår. Sa motstanderen noe?
Jeg tror at mange i dag er modne for en debattilnærming der målet er å finne ut av hva meningsmotstandere virkelig mener. Hvor vi til sammen er, det vil si alle tankene vi tenker som et samfunn, hvor vi egentlig er, når vi legger vår intelligens og medfølelse sammen og møter hverandre, øye til øye, i samtale. Still alle kritiske oppfølgingsspørsmål. Men gi samtalen tid, så alt blir besvart.
Det er som om det å være uenig er noe farlig i Norge i dag, noe man må unngå. Derfor kan det synes som om vi ikke benytter den muligheten i viktige møter. I kantinen, på trikken, på kafe. Eller for offentlige personer; når de møtes i debatt. Hvorfor skal vi være enige om alt? Da ender vi med å stramme til egne ståsted så mye at enhver mulighet for å utvide perspektivet forsvinner.
Markedet nevnes som en viktig faktor av Egeland. En ikke uviktig del av markedet er konsumentene. Jeg tror mange av oss vil ha en annen debatt, en annen tone og en transparent og respektfull arena for meningsutveksling, en som ikke har som formål å sette mennesker i bås, for siden å sverte dem enda mer. Men folk flest sitter ikke i redaksjoner, styrer ingen agenda. Egeland selv mener venstre-høyre aksen fremdeles er viktig. Samtidig som han er enig i at de fleste politiske partier, og de fleste av de store mediene er bemerkelsesverdig like. Vel, da er kanskje ikke han og Lurås så uenige i alt, likevel?
Lurås åpner i dialogen opp for at Resett ikke nødvendigvis har et forankret politisk ståsted. At det kan være andre viktigere faktorer som er hovedmotivasjonen for å bruke krefter på å gi liv til et nytt nettsted. Egeland på sin side ser at det er et rom Resett kan fylle i Norge. Selv om mange meningsytringer på Resett går i samme retning, ser jeg òg at det er noen mothaker. Egeland er skeptisk til de krasseste kommentarene i kommentarfeltet òg til noen av meningsytrerne utenfor redaksjonen.
Resett kjører langt på vei en slipp til policy. Det er nytt, særlig for et medium som Dagbladet, som vil slippe ut et bestemt verdenssyn. Dette kommer frem i debatten mellom de to. Dagbladets tilnærming, slik den er blitt i dag, stopper virkelig debatt. Resetts tilnærming kan potensielt slippe til det Dagbladet ville ment var alt for mye. Men de bruker ikke lenger ressurser på å ha et kommentarfelt. De får fortsette å mene uimotsagt. På Facebook foregår det riktignok debatt rundt de av artiklene deres som deles mye, men det er ikke å gi hus til debatten.
Kommentarfeltet må ikke møte noen, øye til øye og kan preges av det. Men jeg foretrekker det, fremfor å ikke prioritere det. Det er det som er medienes nåtid og fremtid; å slippe til leserne, og å kommunisere med dem. Å diktere dem vil ikke fungere i lengden, uansett hvor mye soma, i form av lettfattelig sladder, som legges igjen mellom de beste artiklene og kronikkene.
For ytringsfriheten er eksepsjonelt viktig. Respekt er ikke det samme som å trekke hetten over hodet. Verden er kjempestor. Vi forstår den bare sammen. Når vi snakker sammen. På ordentlig. Gjerne i kommentarfeltet. Og gjerne når personligheter som Egeland og Lurås møtes øye til øye. Det er bare å håpe på at flere tar imot invitasjonen, som slik jeg forstår den, er åpen for hele paletten av det politiske Norge.