Nylig publiserte Jan Egeland, generalsekretær for flyktninghjelpen, kronikken ”Stans Afghanistan-returene” i VG. Budskapet i kronikken var at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er så prekær at Norge og andre land må slutte å tvangsreturnere afghanere til hjemlandet. Og Egeland appellerte til en form for dugnadsånd: ”Hundretalls milliarder er investert i Afghanistan de siste 15 år. Vi kan ikke gi opp nå.”
Har vi hørt dette før? Ja, selvfølgelig. Gang på gang har personer som Egeland fortalt oss at vi står overfor en helt spesiell situasjon eller krise, og at ”vi” må gjøre noe. Nå er det Afghanistan. For noen måneder siden var det Syria. Og før det var det andre kriser ”vi” måtte gjøre noe med.
Det personer som Egeland ikke forteller oss, er at det vi står overfor, ikke er kriser og ekstraordinære situasjoner, men en global folkevandring som gjør begreper som asylsøker og flyktning meningsløse.
Og hvem er dette ”vi” som skal stille opp for afghanere, syrere og andre flyktninger/immigranter? Det er ikke folk som Egeland som tjener like mye som statsråder, og som i sin hverdag knapt merker noe til menneskene de skriver kronikker til støtte for. Eller som får toppjobber i FN og andre internasjonale organisasjoner dersom vi er verdensmestre i å ta imot flyktninger.
Regningen for en liberal asyl- og innvandringspolitikk er det alminnelige mennesker og svake grupper i dette landet som må betale. Det er mennesker som får nabolaget sitt forvandlet til noe som likner på Tyrkia eller Somalia. Det er barnefamilier som ikke har råd til å flytte til en ”hvit” bydel slik at barna må gå på en ”innvandrerskole” der de blir mobbet. Det er folk som må konkurrere med innvandrere og flyktninger om dårlige jobber og billige leiligheter. Det er minstepensjonister som får enda mindre å rutte med fordi staten må bruke flere titalls milliarder på asylsøkere og flyktninger.
Hva om vanlige mennesker en dag får nok? Har godhetsprofeter som Egeland tenkt seg den tanken? Hva om det dukker opp et høyreradikalt parti som lover å stenge grensen og kanskje til og med å kaste ut store innvandrergrupper? Vil ikke ganske mange kunne finne på å stemme på et slikt parti? Kanskje ikke i dag. Men hva om 10–15 år da 20–30 prosent av befolkningen kan komme fra land som Afghanistan, Syria og Somalia om dagens utvikling får fortsette?
Er det som ifølge kritikerne er i ferd med å skje i land som Polen og Ungarn – altså at sterkt nasjonalistiske partier ved å spille på usikkerhet og fremmedfrykt får et folkelig mandat til å demontere store deler av demokratiet og rettsstaten – utenkelig i Norge?
Inntil for et par tiår siden var Norge et homogent og rimelig egalitært samfunn. Stor innvandring, kombinert med globalisering, markedsliberalisme og andre faktorer, gjør at etterkrigstidens sosialdemokratiske Kardemomme by-samfunn er i ferd med å brytes ned, og mange er redde. Ut fra det som er kjent om de sosiale forutsetningene for fascisme, burde forholdene i det post-sosialdemokratiske Norge ligge nærmest perfekt til rette for fremveksten av fascisme og høyreradikalisme.
I en slik situasjon burde personer som Egeland være forsiktig med å tirre folk med krav om at ”vi” må ta imot hundretusener av asylsøkere og flyktninger.
Skulle demokratiet og rettsstaten bryte sammen og bli erstattet fascisme eller et høyreautoritært styre, vil det ikke være Fremskrittspartiet, innvandringskritikere eller patetiske grupperinger som Nordisk motstandsbevegelse som har skylden. Skylden vil uansvarlige – og godt betalte – godhetsprofeter som Egeland ha, som klarer å presse politikere som tilsynelatende lever like isolert fra vanlige mennesker som godhetsprofetene, til å føre en asyl- og innvandringspolitikk som vil forvandle Norge til det ugjenkjennelige og sende velferdsstaten til helvete. Ja, jeg vil gå så langt som til å si at personer som Egeland fremmer fascisme.