I følge FNs flyktningekonvensjon er det asylinstituttet etablert for å beskytte individer som er utsatt: Opposisjonspolitikere, redaktører, journalister, forskere og folk som er brysomme og forfulgt av makthavere – det må også sies at ingen har rett på asyl i Norge og at FN kan bestemme dette.
Det er faktisk svært få asylsøkere som faller inn under en av disse kategoriene som har fått asyl i Norge.
Flyktningekonvensjonen ble vedtatt i 1951 for å beskytte europeiske flyktninger etter den andre verdenskrig. Først gjaldt konvensjonen kun personer som hadde flyktet før 1951, men i 1967 ble det vedtatt en protokoll som gjorde at konvensjonen nå gjelder for asylsøkere.
Demokratene vil at Norge skal opprette avtaler med lav-kost-land der et tredjeland påtar seg å huse asylsøkere for Norge, mot en kompensasjon. Det kan nevnes at Australia har opprettet slike avtaler med to øy-stater i Stillehavet – mens Israel har inngått slike avtaler med land i Afrika.
I lavkostland på sørlige breddegrader er klimaet bedre, og det er mulig å gi asylsøkere langt bedre tjenester til en vesentlig lavere kostnad enn i Norge. Demokratene vil derfor at alle asylsøkere som ved ankomst til Norge ikke kan sannsynliggjøre at de enten er opposisjonspolitikere, redaktører, journalister eller forskere innen 48 timer skal sendes videre til et tredjeland som Norge har inngått avtale med.
Asylsøkerne bør derfor gis beskyttelse i tredjelandet mens en søknad om politisk asyl behandles isteden for at de skal bli værende i Norge i årevis – for så få opphold på humanitært grunnlag uten å være en forfulgt asylsøker etter flyktningekonvensjonen.