Dehumanisering hjelper ikke, skriver Dagbladet i sin leder og velger å rette skytset mot Listhaug, vel vitende om at det gir klikk og penger i kassen. Jeg har full forståelse for at det er mange arbeidsplasser som står på spill, og at et visst antall lesere er nødvendig for å redde dem, men vær så snill og ikke svikte barna våre for den saken.
«Hvordan skal barn lære å passe seg for pedofile som framstår som snille og menneskelige voksne, når Sylvi Listhaug sier at overgripere ikke er slike, men monstre?» spør Dagbladet retorisk, mens de beklager seg over Sylvi Listhaugs retorikk.
La det være klinkende klart: Barn skal ikke «lære å passe seg for menneskelige voksne» som vil dem vondt. Barn har absolutt ingen forutsetninger for å skille ut hvem som vil mishandle dem seksuelt, og hvem som ikke vil gjøre det. Det er ikke før den seksuelle mishandlingen skjer, at de oppdager hvem de har med å gjøre. Og da er den voksne, unnskyld uttrykket, et monster i deres bevissthet. Man kan like gjerne spørre hvordan barn skal kunne vite at voksne som utøver seksualisert vold mot dem gjør noe galt, hvis vi ikke kaller dem ved deres rette navn.
Barna våre taper i møte med menneskerettighetene
Når det er snakk om menneskerettigheter og prinsippene for rettstaten Norge, er det alltid voksne mennesker vi har i tankene. Aldri barn. Rettstaten Norge er ikke en gang i nærheten av å ta barna våre med i regnskapet og se på løsninger som kan sikre både barn og voksnes rettigheter samtidig. Istedet hylles «Dark room» og blir årets navn, som om noen bøter, og i høyden et par måneder i fengsel vil få, unnskyld uttrykket, monstrene, til å slutte og utøve seksualisert vold mot barn.
Vel, da har jeg en nyhet: Det kommer ikke til å skje. Overgriperne risikerer tap av familie og venner, jobb og frihet, og en periode i fengsel som en utstøtt pariakaste i daglig frykt for voldelige represalier, og enda greier de ikke å la være å ødelegge små barns liv ved å mishandle dem seksuelt. Det burde for lengst ha fått voksne, ansvarlige mennesker i regjering, storting, politiet og norske medier til å tenke et par ganger til på hva vi har med å gjøre.
Ingen formildende omstendigheter
Nære relasjoner til barnet fremstilles som om det skulle være en formildende omstendighet. Overgriperne er ofte omsorgspersoner for barnet, – viktige mennesker for barnet, vi utøver skade mot barnet hvis vi kaller dem monstere, hyles det. Nei, nei og atter nei! Det er en særdeles skjerpende omstendighet når en voksen utøver seksualisert vold mot et barn de har et nært forhold til. Voksne som utnytter barns tillit og uskyldige godtroenhet til å mishandle dem seksuelt, er enda mer, unnskyld uttrykket, monstre, enn en som drar til Thailand og forgriper seg på barn de aldri har sett før. De som voldtar barn de har et nært forhold til er ikke viktige omsorgspersoner, kun en forferdelig belastning som gjør enorm skade på barnet.
Politikernes oppgave er å debattere og konstruere systemer som innenfor rettsstatens prinsipper avdekker, tiltaler, straffer og behandler kriminelle, skriver Dagbladet og overser at politikernes oppgave er noe langt mer enn det når det kommer til seksualisert vold mot barn. Det er nedfelt i barnekonvensjonens artikkel 19, at staten Norge «skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet.»
Norge og Listhaug er ikke i nærheten av å oppfylle konvensjonen de har ratifisert, slik verken Bekkemellem, Svarstad Haugland, Odd Einar Dørum, eller andre som har sittet i en posisjon der de har hatt muligheten til å beskytte barn mot seksualisert vold, har gjort før henne.
Nye farer er på vei mot barna våre
Kripos har varslet om en alarmerende økning av voldtekt mot barn i alderen 14-16 år. Det burde bekymre politikerne våre og anspore dem til nærmere undersøkelser opp mot at det er akkurat denne aldersgruppen som i tusentalls utsettes for grooming og voldtekt i England. Forøvrig et faktum engelske myndigheter aktivt har holdt skjult i mange år, og som nå avdekkes i ukentlige rettsaker over hele det britiske øyriket.
Listhaug treffer spikeren på hodet når det kommer til barns opplevelse av mennesket som voldtar dem, og bringer seksualisert vold mot barn høyt på dagsorden. Jeg er ikke imponert av fagfolk og medier som tror de løper barns ærend når de hysjer henne ned og uttaler seg om barns forhold til, unnskyld utrykket, monstrene, som skremmer vettet av dem og volder dem mer skade enn noen kan fatte. Jeg er aller minst imponert over rettstaten Norges evne til å finne løsninger som kan beskytte barn mot seksualisert vold. Tro meg, vi kommer til å angre dypt på at vi ikke oppfyller forpliktelsene vi har til de minste og aller mest sårbare blant oss. Monstre, eller ikke monstre.