Den transformasjonen av vesteuropeiske land som har skjedd siden 1970-tallet, og spesielt etter 1990-tallet, har kommet over samfunnet som et uvær på fjellet. For de mest nærsynte ble solen borte på et blunk, for andre med blikket oppe så man skyene samle seg på horisonten.
Den multikulturelle utviklingen har nok vært et helt bevisst prosjekt for noen. I etterkant av andre verdenskrig «hatet» man nasjonalstaten og den patriotismen og fellesskapsfølelsen som lå til grunn. Det var på 60-tallet at disse antinasjonale motkreftene spesielt satte inn. Noen ble jo ekskludert, de fremmede. For dette var toleransen tid. Og det var selve begrepet om «oss» og «dem» som skulle oppløses. For i akademiske kretser vokste fortsatt autoritære, venstreorientert og revolusjonære tanker i etterkrigstiden. Man mente at alle sosiale tankeprosesser og idékomplekser var «sosialt konstruert».
Nasjonen, forestillingen om nordmannen og Norge var nettopp slike konstruksjoner. Det var ikke noen kjerne i det. Egentlig var nordmenn formet fra et mangfold, en rekke innvandringer – og ideen om Norge kom ikke til før på 1800-tallet. Det var en prosess skapt av en elite. Slik gikk den postmoderne, konstruktivistiske fortellingen.
Den blodige homogeniseringen
Den europeiske historien er blodig. Man har kriget om land, kvinner, men også om ideer og religioner. Folk har stått mot folk, bønder mot adel, keiser mot kirke osv. I det sosialistiske utopia skulle alt dette bort. Man skulle oppnå et klasseløst fellesskap der alle var like, og fikk like mye. Og alle ønsker seg mot denne tilstanden, og den var mulig – trodde man – hvis bare «systemet» la til rette for det.
Og i møte med motstand, måtte «systemet» bruke tvang. Og det skjedde både i det nasjonalsosialistiske Tyskland, som i det kommunistiske Sovjet, samt i Kina og flere andre steder. Tanken var opprinnelig «god», det var bare fullstendig forfeilet og tok ikke hensyn til menneskets faktiske natur, dets tilbøyeligheter og interesser, dets konkurranseinstinkt om ikke regelretter ondskap (i noen tilfeller).
Europa på godt og vondt
Europa har søkt seg fremover, det er noe svært dynamisk ved vår kultur. Og det har brakt oss fremskritt, frihet, og løsrivelse fra klansamfunn, blodhevn, overtro, og religiøst diktatur. Men noen ganger går Europa for langt, det presser seg selv utover enhver rimelighet, og da slår realitetene tilbake.
Og det har det gjort nå. Troen på at nasjonalstaten kunne oppløses og erstattes med en «ny» befolkning sammensatt av mennesker fra de forskjelligste religiøse og kulturelle bakgrunner, har vist seg visjonær inntil det utopiske. Europa, hvis historie var blodig ikke minst fordi man slåss seg frem til homogene grupper – nasjonene – begynte å dekonstruere sin egen homogenitet nesten umiddelbart etter at den var oppnådd. Var dette idioti? Var det iscenesatt av mennesker som hatet Europa og nasjonene? Det tror mange – fordi de ikke kan fatte at noen kunne være så dumme at de ikke forsto hva som ville skje.
Men det er dumskap som er den mest dekkende forklaringen. En dumskap som blir sosialisert inn i de fleste i Vesten. Og den går på at alle opplevelsene våre av å være del av en inngruppe bare er noe vi innbiller oss. Vi kan «bestemme oss for» å ikke lenger tenke på noen som «dem». De – de andre – kan bli en del av «oss». Det var den «rasjonelle» forklaringen på det multikulturelle samfunn. Vi kunne bestemme oss for at det var mulig, fordi alle slike sosiale forhold jo er «konstruert». Og hvis det er konstruert, kan det også dekonstrueres. Slik begynte nedbyggingen av nasjonalstaten og den blåøyde «åpne grensers politikk» som ble delt av etablissementet, av eliten – de best utdannede. De ville godt, men skapte et mareritt, et tiltagende normoppløst kaos.
Multikulturalismen var prosjekt så virkelighetsfjernt at det vel ville mislyktes selv om man hadde prøvd å blande svensker og nordmenn i et «nytt Vi». Men man åpnet opp for de meste fremmede av kulturer og mennesker. Og mange av dem hadde ingen røtter overhodet i den unike prosess av identitetsoppløsning og universalisme som den europeiske erfaring hadde gitt. Det kom mennesker som innbitt trodde på sin gud – Allah – og som så seg som del av en kamp mellom det gode og det onde, mellom rettroende og vantro. Og de kom fra klansamfunn hvor blodhevn og inngifte var en naturlig, evig og uforanderlige mønstre.
Så der sto europeerne med sine åpne armer og så strengt tatt ut som fjols. Og når deres velferdssystemer ble loppet, og deres håndverkere ble utkonkurrert av noen som jobbet enda mer svart og til lavere lønn, ble de først bare selvkritiske, fordi de trodde de selv hadde skylden. At de diskriminerte, at de var «rasister». Og deretter begynte de å bli forbannet, slik det er så altfor menneskelig å bli når man føler seg utnyttet.
Lykkejegere under dekke av «asyl»
På reisen som «asylsøkere» og «flyktninger» har det kommet mennesker som nettopp har hatt velferdssystemet og alle godene som deles ut som sitt mål. De har ikke ønsket å bli som europeerne. De har i stor grad – i altfor stor grad – ønsket å være seg selv, gifte seg med hverandre, tilbe som før, ha sine klaner og sin sosiale kontroll, sin ære, sine tildekkede kvinner for seg selv. Og de har ikke ønsket å bli krenket av den frie, kritiske europeiske røst.
Så den multikulturelle utopien har blitt et mareritt. Et sted hvor spenningene lurer i hvert møte mellom folk som forble fremmede for hverandre. «Systemet» har gjort hva det kunne for å hindre denne utviklingen mot konflikt. Kritiske røster og de som har «advart» har blitt tiet i hjel, eller snakket stygt om, mistet jobben, blitt uglesett og behandlet som paria. All denne politiske korrektheten som et autoritært apparat som alle slike utopiske, revolusjonære tendenser må ta i bruk i sin kamp mot «menneskenaturen». Fordi denne naturen – dette «grumset» – den er ond, den er egoistisk, den skaper inngrupper og utgrupper. Og det skal man ikke ha noe av.
For noen var det klart allerede da dette multikulturelle masseinnvandringsprosjektet kom i gang like etter andre verdenskrig at det ville ende i gråt og elendighet. Men de forble i mindretall, presset ut i periferien, marginalisert, skydd av alle de anstendige borgerne som klarte å tro på illusjonene. Etter hvert har flere og flere våknet opp. De har simpelthen ikke fått sine forventninger til å stemme med det som skjer. Det skulle jo gå bra, men det har gått dårlig. I Sverige er det nesten borgerkrig, man truer med å sette inn de militære. Jenter voldtas av fremmede menn. Tildekkede kvinner og jenter dukker opp. Det strømmer folk til moskeer – i Europa.
«Løsningen»
Så dermed har også politikken endret karakter. Nå skal det «ryddes opp». Og hvordan? Jo, igjen dukker disse «leirene» opp som skal være løsningen på et problem. Problemet med de som ikke passer inn. Det være seg jøder, eller sigøynere, eller kulakker, eller noen av de utallige nasjonaliteter eller klassefiender som endte opp i Gulag. Og nå muslimene. Man skal samle dem opp og sende dem langt av gårde, til Nord-Afrika, og der skal de bo i leire. Så ille har det blitt, så alvorlig er situasjonen at et sosialdemokratisk parti i Danmark foreslår noe så parallelt til de verste tilstander i europeisk historie.
Realitetene i konflikten og motsetningene som har oppstått gjør kanskje at et slikt tiltak er «nødvendig». At det vil føre til at det ikke kommer noen som helst og søker asyl i Europa, fordi ingen vil ende opp i en slik leir. For man kan tenke seg hvilke tilstander av korrupsjon, kriminalitet, og prostitusjon som kommer til å florere der. Kanskje er dette tiltaket nødvendig som en preventiv effekt. Og at leirene kanskje raskt vil bli tømt, fordi folk forlater dem frivillig.
Men la oss ikke glemme hvorfor det har kommet dit at vi i det hele tatt må vurdere slike «hensynsløse» tiltak. Den «invitasjonen» som tidligere har blitt sendt ut til verdens fattige er nettopp kommet fra venstresiden og de sosialistisk inspirerte sosialdemokratene. Det var i hovedsak de som åpnet opp for innvandringen, for den åpne dørs politikk, for troen på det utopiske mangfold og det «nye Vi». Det var i det minste derfra den moralske legitimeringen kom, mens den markedsliberale bevegelsen på høyresiden først og fremst så en (illusorisk) fordel ved at nye mennesker betydde nye arbeidere og derved lavere lønnskostnader. De var kynikere fra begynnelse til slutt.
Masseinnvandringen til Europa har gått helt galt. Det er våre egne utopier som har skylden – for at vi i det hele tatt ga en slik blanko «invitasjon». Og det har de av oss som har klart å motstå den postmoderne indoktrineringen allerede forstått i lang tid.
Ja, verden er nok sosialt konstruert, men det betyr ikke at den lar seg konstruere. Og innser man ikke det, havner man lett i et autoritært – eller i vårt tilfelle politisk korrekt – mareritt.