I hele Vesten har kristendommen vært på vikende front i mange år. Dette er bekymringsfullt for oss som ønsker å bevare den vestlige sivilisasjon og som tror at kristendommen har vært sentral for denne.
Stadig færre bekjenner seg til den kristne tro og kirkebesøk går ned. Noen mener dette har med rasjonalismens og vitenskapens triumf å gjøre. Men er dette grunnen? Mange vitenskapsmenn gjennom historien har vært dypt religiøse og har ikke sett noen motsetning mellom religion og vitenskap. Jeg har en mistanke om at en annen grunn er viktigere til kristendommens sviktende innflytelse.
Barnedødelighet
Ved siden av den voldsomme velstandsøkning de siste 200 årene har levealderen økt betraktelig. Gjennomsnittlig levealder i Europa var 35 år i 1850 og er nå over 80 år. Barnedødeligheten var tidligere høy og en familie måtte regne med stor sannsynlighet for at et barn ville dø under oppveksten. Min mor opplevde for eksempel å miste to brødre på 4 og 18 år på 1920 tallet. For de som overlevde barndommen, var risikoen for å dø før alderdommen stor.
I dag er det annerledes. En nyfødt kan forventes å oppleve alderdommen. Denne enorme endringen har trolig endret vårt syn på døden. Tidligere døde de fleste i sin beste alder. Ulykker eller akutte sykdommer som infeksjoner tok liv uavhengig av alder. I dag dør folk gamle mens de er i ferd med å visne hen i mental og fysisk svikt i hvert fall i forhold til funksjonen i yngre år. For mange gamle kommer døden som en befrielse fra alderdommens sykdommer og smerte. Mens døden i tidligere tider var en fiende, er den i dag for mange gamle en venn. Dette gjelder selvsagt ikke alle eldre, men at det har skjedd en enorm endring de siste 150 årene kan knapt benektes.
Dommedag
Kristendommen var opprinnelig en endetids (eskatologisk) religion. De første kristne trodde at dommedag skulle komme i deres levetid. Arvesynden er et sentralt begrep i kristendommen og intet menneske er verdig et liv etter døden i Guds rike. Men Jesus ofret seg for våre synder og gjennom å tro på han, kan vi etter døden få adgang til Guds rike gjennom Guds nådegave. Siden har troen som adgangskort til himmelen etter døden vært sentral for kristendommen.
En viktig side ved kristendommen er at frelse er mulig når som helst i livet bare vi finner troen. Vi kan få evig liv i himmelen selv om vi levde et syndefullt liv før vi fant troen. Den ene røveren på korset er et eksempel. Dette må ha vært en trøst i en tid hvor sannsynligheten for å dø i ung alder var stor. Ideen om frelse gjennom troen bidro trolig til kristendommens utbredelse.
I dag regner vi ikke lenger med å dø i vår beste alder. Troen kan utsettes til alderdommen og i alderdommen blir døden ofte sett på som en befrielse. Ønske om evig liv for et gammelt menneske er derfor svakere enn for et yngre menneske, og mange finner ikke troen i alderdommen. I vår beste alder er det i dag ikke evig liv som er viktig, men «evig» ungdom. Helsekost, helsestudio, plastikk-kirurgi og sykdomsforebygging har tatt over for religiøs aktivitet.
Jihad
Men hva med islam? Det går en islamsk vekkelse over verden. For muslimer som for kristne er liv etter døden i himmelen sentralt. Levealderen har økt betraktelig også for muslimer. Men det er ingen arvesynd i islam og troen har ikke den sentrale posisjonen som i kristendommen. Vi hører det stadig sagt fra muslimer at de elsker døden mens vi elsker livet. Den sikreste (men ikke den eneste) veien til himmelen for en muslim er å gå i døden for Allah (jihad). Det er særlig noen unge muslimer som velger dette.
Jeg spekulerer derfor på at den økende levealderen ikke har samme betydning for en muslim som for en kristen når det gjelder forholdet til liv etter døden og dermed troen på Gud. En kristen må i dag vente på himmelen til døden kommer i alderdommen, men en muslim kan velge døden for Allah når som helst med garantert adgang til himmelen også i ung alder. Det er heldigvis de aller færreste som velger denne utveien, men muligheten kan kanskje bidra til at underkastelse for Allah er viktig for mange unge muslimer.
Les også: Norsk muslim: – Folk forstår ikke vårt forhold til profeten og hvor mye vi respekterer ham
Hvis ovenstående er riktig, er det vanskelig å se hvordan kristendommen kan komme tilbake så lenge levealderen er høy. Kanskje et moralsk liv må fremheves sterkere og troens posisjon reduseres. Dette er antakelig mer i samsvar med katolisismen enn protestantismen.