Jeg sitter på kontoret mitt i tredje etasje på Stortinget. Når jeg ser ut av vinduet mitt, så ser jeg rett ned på Egertorget og alle menneskene som haster frem og tilbake.
Jeg har besøk av to journalister fra VG.
De ønsker å snakke om Trond Giske. Jeg må ta meg sammen for ikke å bryte ut i et ondskapsfullt smil når jeg hører det navnet.
De spør meg om jeg var med i prosessen mot Giske. Jeg tar meg sammen, setter på meg min mest uskyldige mine og ser dem rett i øynene med de brune dådyrøynene mine:
– Nei, det har jeg ikke. Det er partileder Jonas Gahr Støre og partisekretær Kjersti Stenseng som har håndtert disse sakene og jeg opplever at de har opptrådt på en ryddig måte.
Jeg ser at journalistene ikke tror meg. Jeg forandrer taktikk. De spør så om jeg har noen formening om Giskes comeback i Orkdal.
– Det har jeg ingen mening om. Han skal tilbake i stortingsgruppen og det vil partiledelsen legge tilrette for.
Jeg ser at min strenge og påtatte nøytrale tone hjelper. De er på glid. De fortsetter med noen uinteressante spørsmål som jeg arrogant bare henviser viderer til Jonas og Kjersti.
Kommer ikke snart det jeg venter på?
– Du er nå eneste nestleder og naturlig kronprinsesse når Jonas en gang vil gi seg?
Endelig!
Jeg kjenner det sitrer i kroppen. Der kom det. Kronprinsesse! Jeg kjenner jeg blir opphisset og må ta meg sammen igjen for ikke å rødme litt.
Jeg setter på meg min strenge maske igjen – og lyver til dem:
– Jeg håper at han ikke gir seg i uoverskuelig fremtid.
De følger opp. Prater om at siden grisen Giske har trukket seg, så er det jeg som er favoritt til ledervervet. Ååååå….som jeg skulle ønske at Jonas hadde forsvunnet også. Men det blir snart. Nå er det bare om å gjøre å sørge for at han kommer så dårlig ut som mulig, slik at han også blir nødt til å trekke seg.
– Jeg ser frem til å jobbe for og med Jonas både foran kommunevalget i 2019 og stortingsvalget i 2021. Jeg er opptatt av å ivareta det vervet jeg har i dag, på en skikkelig måte.
Jeg ser at de svelger agn, sluk og snøre. Løgnene mine blir troverdige på grunn av min sjarm. Jeg har en distansert og profesjonell holdning, ispedd litt arroganse og sjarm. Akkurat slik jeg lærte at det skulle gjøres på AP-skolen.
Jeg har fått journalistene dit jeg ville. Jeg kan få en offerrolle nå.
– Er politikk fremdeles gøy?
Der kom den! Supert!
– Over de ti årene jeg har hatt nasjonale verv, så har det gjennomgående vært gøy. Jeg må ærlig innrømme at det stort sett ikke har vært slik det siste halve året: Det har vært tøft.
Jeg klarte det igjen. Fikk satt meg selv i en rolle hvor det vil se ut for folk flest at det er JEG som har hatt det tøft. Jeg må konsentrere meg for å holde smilet tilbake igjen. Det er så lett å manipulere. Hvis du bare vet hvordan man skal lyve, hvor og når, så går det som en lek.
Ingen får jo noensinne vite noe om hvordan prosessen mot Giske ble gjort, eller hvem som sto bak. Vi har gode rutiner på sånt i Arbeiderpartiet.
Journalistene takker for seg og går. Jeg venter til jeg ser at de kommer ut på Egertorget og går den korte veien opp til VG-huset i Akersgata. Da klarer jeg ikke å holde meg lenger. Jeg begynner å smile. Så må jeg le.
Når journalistene forsvinner ut av syne, høres en iskald og ondskapsfull kvinnelatter i Stortingets tredje etasje.
Ryktene vil ha det til at det var Sylvi Listhaug som lo, etter at Hadia Tajik hadde bedt henne om å vise en mer human side og å ha en større forståelse for muslimske flyktninger til Norge, samt pedofile overgripere.
(Teksten er tidligere publisert på John M. Johansens blogg Johns hjørne – et litt annerledes blikk på ting og tang.)