Klimadebatten – en politisk konstruksjon

I gamle dager var forskning og politikk uavhengige disipliner, men i dag ønsker politikerne å styre forskningen slik at den leverer de ønskede politiske resultatene. 

I første omgang kastet de seg over samfunnsfagene, fordi disse lettest lot seg tilpasse skiftende ideologiske behov. Resultatet var at lille Norge på kort tid fikk verdens høyeste tetthet av samfunnsforskere og 710 kjønnsforskere, men havnet på jumboplass i forskning generelt.

Jeg trodde realfag ville være immune mot politisering, fordi realfagene hadde en altfor høy grad av integritet, men det skjedde likevel, gjennom en form for indirekte styring.  Til politikernes forsvar må det sies at de neppe visste helt hva de gjorde, fordi prosessen var resultatet av et uoversiktlig samrøre av vitenskap, byråkrati og politikk. Men i essens fikk de de svarene de selv ba om, men over et så langt tidsrom og gjennom så mange irrganger at de antakelig hadde glemt hvor det startet.

Som forsker var jeg selv en del av denne underlige prosessen, hvor vi svidde av et par milliarder kroner på et program som hadde små muligheter til å lykkes, men fordi det hadde blitt opphøyet til et forskningsprogram, var det helt umulig å stanse.  Noen av oss sier likevel fra når dette skjer, herunder undertegnede, men de fleste tør ikke, fordi det nesten alltid resulterer i en tidlig pensjonisttilværelse.

Det er derfor typisk at varslere allerede er pensjonerte.

Den tyske fysikkprofessoren Carl Otto Weiss er en av disse.  Spesialområdet hans er ikke-lineær optikk, hvor ett av gjennomgangstemaene er frekvenser og bølgelengder, altså en form for sykliske fenomener.  Det var derfor naturlig for Weiss å spørre seg selv om ikke også temperaturdataene var sykliske, men som alle gode forskere, undersøkte han først hva som allerede var gjort på området.

Han fikk sjokk; vi hadde brukt 15 milliarder dollar på klimaforskning, UTEN Å UNDERSØKE OM KLIMAVARISASJONENE VAR SYKLISKE!  Weiss konkluderte tørt med at «so something fishy must be going on», så han bestemte seg for å undersøke saken selv, men etter at han hadde pensjonert seg.

Til disposisjon hadde han over 250 år av temperaturdata fra seks kjente steder i Europa (målingene startet i 1757), iskjerner fra Antarktis, samt 2500 år med proxy-data fra årringer i trær, stalagmitter og sedimenter.  Han kjørte dataene gjennom en matematisk prosess kjent som en Fourir-transformasjon, som ga ham de individuelle sinuskurvene, og kjørte disse igjen tilbake gjennom en invers Fourir-transformasjon for å rekonstruere rådataene.  Han gjorde dette i 2013, 2015, og 2017, sammen med to av sine kolleger, Lüdecke og Hempelmann.

Resultatene var klare: 1) Temperaturvariasjonene er sykliske, og kan deles opp i sinuskurver som viser perioder av 1003, 463 og 188 år, som igjen reflekterer solaktiviteten over de samme periodene (~1000, ~500, og ~200 år), 2) det er ingen spor av ikke-periodiske fenomener, 3) det er ikke et matematisk artefakt, 4) fenomenet er globalt og 5) vi er på vei inn i en kuldeperiode.

Altså i motsetning til CO₂-konsentrasjonen, som er monotont voksende, og i motsetning til påstander fra Folkeopplysningen i NRK, hvor de hevder at temperaturvariasjonene bare er lokale.

Med dette skulle hele debatten egentlig ha vært over, men med motsatt fortegn av hva vi normalt hører; det globale klimaet styres ikke av antropogent CO₂, i alle fall har det ikke gjort det de siste 2500 årene, og vi kan glemme alt fra CO₂-avgifter, karbonfangst til klimamål.  Dette er jo veldig gode nyheter, fordi vi da heller kan bruke pengene våre på viktige problemer, slik som mat- og ressursmangel.

Men FN, EU, den liberale eliten, klimaindustrien og de statsstøttede mediene var ikke glade.  De hadde satt for mye på spill til å kunne snu.  De var det piloter kaller «committed».  Så de ignorerte ganske enkelt Weiss’ resultater og kvernet videre på for lengst tilbakeviste påstander om at 97 prosent av klimaforskere sier det er antropogent CO₂ som driver klimaet, noe de for øvrig aldri har sagt, de har bare sagt at de tror mennesker i en eller annen grad påvirket klimaet, ikke hvor mye, og det er det neppe noen som er uenig i.  Spørsmålet er om det er målbart, og det er det ikke.  Videre gjentas påstandene om at FN sier at kloden blir varmere, at det blir mer uvær og at havet stiger.

Dette kan de umulig tro på selv, for ellers hadde neppe Al Gore kjøpt et hus i strandkanten til 9 millioner dollar, men så er det heller ikke sant; kloden blir for øyeblikket kaldere, det er mindre uvær og havet stiger ikke nevneverdig, det både stiger og synker avhengig av fenomener som landheving.  Men poenget er at dette ikke har noe med CO₂ å gjøre – det er en ren avsporing!

Og når det gjelder FN, så har de varslet klimakatastrofer helt siden 1970-tallet, men da var det en ny istid de var redde for.  Senere, på 1980-tallet, snudde de påstanden fra nedkjøling til oppvarming, med like stor innlevelse.  Eksempelvis uttalte Noel Brown (UNEP) i 1989 at «hele nasjoner vil bli utslettet innen år 2000 om vi ikke klarer å snu klimaet», noe som beviselig er det rene sludder.

Antakelig er det derfor de nå overlater scenen til skoleskulkende tenåringsjenter som uten å blunke hevder at «jorda koker» på grunn av menneskelige CO₂-utslipp.  Og unge jenter er alltid en suksess, fordi de ved konvensjon er uangripelige.  Det holder at de representerer antitesen til gamle hvite menn, og derfor behøver de ikke en gang å argumentere, noe de da heller ikke gjør.

Alarmistenes nye stjerne, 16 år gamle Greta Thunberg, presenterte da også bare ubegrunnede påstander i sitt møte med EU, levert med en snurt og forurettet mine.  Men dette er unge jenters privilegium, og i møte med enda en gammel hvit mann, President Jean-Claude Juncker, var resultatet gitt på forhånd; Juncker kastet inn håndkledet og lovte reservasjonsløst den furtne jentungen milliarder av Euro i «klimatiltak», hva nå det skulle bety, men det sa han da heller ingenting om.

I dette spillet er 78 år gamle Professor Doktor Carl Otto Weiss sjanseløs.

Men to spørsmål melder seg likevel: Hva i all verden er det politikerne våre tenker på, og hvorfor kommer det ingen reaksjoner fra akademia og riksmedier?

Ett holdepunkt er at de fem siste Statsministrene våre sier at de primært representerer globale interesser og ikke nasjonale, øyensynlig fordi de har ambisjoner om å rive ned nasjonalstatene og bygge et slags internasjonalt samfunn i stedet, med seg selv i fremskutte posisjoner.

Men dette kan de ikke gjøre uten en agenda, så de valgte seg to saker med høy internasjonal profil; klima og migrasjonspolitikk.  Begge saker hadde den fordelen at de svekket nasjonalstatene og styrket det internasjonale samfunnet, som tilfeldigvis også var deres egne mål.

Problemet var bare at begge sakene var logisk svake, men i politikk er som kjent alt mulig, og da spiller det mindre rolle om de forsøker å løse virkelige problemer eller imaginære problemer.  Alt som kreves er at det genererer stemmer på hjemmebane, og det gjør det, merkelig nok.

Men hvorfor kom det ingen protester fra akademia og riksmedier?  Antakelig fordi begge er avhengige av overføringer over statsbudsjettet, og derfor kommer protestene bare fra uavhengige nettaviser uten pressestøtte, og pensjonerte forskere.  Men disse forsøkes i sin tur kneblet av riksmedier, domstoler, filter.no, faktisk.no (som nå sensurerer for Facebook!) og Facebook selv.

Her er det verdt å merke seg at Facebook-gründer Marc Zuckerberg for åpen mikrofon lovet Angela Merkel å filtrere bort uønskede nyheter og meninger.  En av de ny-filtrerte er redaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum, og slik reduserer faktisk.no andre mediers synlighet på Facebook, med velsignelse av Angela Merkel og Marc Zuckerberg.

Men med dette har de i realiteten erklært krig mot hele den frie verden, eller det som måtte være igjen av den, og det er farlig, fordi den dagen det går opp for folk at de ikke lenger lever i et demokrati, så kan også reaksjonene bli udemokratiske.