Jeg var ungdom på 1980- og 90-tallet, og vi var ofte nysgjerrige på hverandres meninger. Det var mange tanker om rett og galt, men interessen for ulike oppfatninger, evnen til å lytte, og evnen til å spørre er-dette-sant? var vanlig. Det eksisterte også en balanse, blant annet i avisene, mellom konservative og liberale synspunkter – som bidro til et robust og variert refleksjonsnivå.
I følge den amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt (Stern School of Business, New York University), er både balansen mellom konservativ og liberal tenkning, og evnen til å forholde oss saklig og rasjonelt til andres oppfatninger – sterkt redusert i det amerikanske samfunnet. Har det samme skjedd hos oss?
Trakassering
Haidt har studert den økende politiske polariseringen i USA, og viser i boken The Coddling of the American Mind hvordan balansen mellom liberale og konservative professorer innen Humanities og Social Science har endret seg dramatisk siden 1995, og at ubalansen stadig øker. La meg understreke at den gamle myten om at liberale i USA er som de mest konservative (FrP) i Norge – ikke lenger holder vann. Liberale/venstre-orienterte på amerikanske universiteter er ofte langt mer ytterliggående enn i Norge, med mange triste enkeltskjebner som resultat, ikke minst for de liberale selv. Flere liberale professorer har måttet forlate sine stillinger på grunn av massiv trakassering fra studenter og kolleger, fordi professoren kom med en uttalelse som ble ansett som «for konservativ».
Fra 1930-1995 var forholdet mellom konservative og liberale professorer 1:2, altså én konservativ per to liberale. I 2016 var gjennomsnittet blitt 1:10, og stadig økende. Der hvor ubalansen er størst; New England (New York og nærliggende områder); 1:28. Innen Haidts eget felt, sosialpsykologi, 1:17, og økende. Han forteller at konservative professorer nå ofte slutter i akademia fordi de mangler meningsfeller å diskutere sine funn med. Det eneste området hvor man ennå kan ha en balansert akademisk-politisk drøfting er innen økonomi, hvor ratioen er 1:4, altså én konservativ per fire liberale. Han hevder også at mange universiteter har gått bort fra sitt opprinnelige akademiske spørsmål om VERITAS: «Hva er sant?» og nå heller konsentrerer seg om spørsmålet «hvordan skal vi gjøre verden til et bedre sted?». Moralsk tenkning har på denne måten overtatt for kritisk, rasjonell tenkning.
Les også: Full faktaforvirring rundt Eikrem-saken ved NTNU
Moralsk kritikk
Et norsk eksempel er fra NTNU, hvor førsteamanuensis i psykologi, Øyvind Eikrem, i forbindelse med at en 18 år gammel afghansk asylsøker drepte to andre afghanske asylsøkere med diverse hammerslag mot hodet og henholdsvis 10 og 8 knivstikk, uttalte til Resett at den brutale voldsutøvelsen kan ha sammenheng med drapsmannens kultur, hvor vold er mer vanlig både i barneoppdragelsen og samfunnet forøvrig. Eikrem ble utsatt for sterk moralsk kritikk av både kolleger og deler av administrasjonen – på to måter: Han hadde uttalt seg til «feil» nyhetsformidler (Resett), og uttalsen var stigmatiserende for afghanske asylsøkere. Hvorvidt Eikrem faglig sett hadde et poeng, var tilsynelatende irrelevant.
I følge Haidt preger tre forhold, tre usannheter, nå de unge i USA, og samfunnet forøvrig:
Tilsyn
What doesn’t kill you makes you weaker er en dramatisk endring av barns oppvekst etter 1995. Da vi vokste opp trodde vi at motgang gjorde oss sterkere, og når livet ikke var helt rettferdig skulle vi ikke synes synd på oss selv, men ta oss sammen. Vi lekte ofte uten tilsyn av voksne, og utviklet evnen til å håndtere ulike belastninger, både psykiske og fysiske. Vi ble naturlig robuste. En voksen griper nå inn og regulerer på vegne av barna. Men barn trenger passelige doser ubehag for å lære seg å takle the bumpy road of life selv.
Følelser
Always trust your feelings er det andre forholdet som ødelegger barnas sosiale, emosjonelle og intellektuelle utvikling. Å bli lei seg, å føle seg oversett og neglisjert, er selvsagt ubehagelig. Men barn og unge må lære seg å håndtere slike følelser ved å øve på å tenke rasjonelt om det ubehagelige: «Er det smart å bli lei seg nå? Bør jeg synes synd på meg selv?» I dag lærer vi barna opp til det motsatte. De lærer at ord er vold, blant annet ved Krenkelsesparagrafen 9A, men resultatet blir neppe særlig vellykket for andre enn familieterapeuter og kliniske psykologer. Det eksisterer selvsagt mange situasjoner hvor voksne bør gripe inn, men vi kan også tillate barna å forsøke å håndtere ubehag selv, og på den måten utvikle en evne til å ikke bli så lett krenket. Kanskje blir det litt lettere å fungere sammen med andre uperfekte mennesker da, både hjemme og på jobb? Vi er nemlig fremdeles i flertall, vi som enda ikke er helt perfekte.
Moral
Den tredje usannheten; Life is a battle between good people and evil people kan observeres både i USA og her hjemme: Den såkalte politiske debatten er blitt til en moralsk debatt; hvem er snill, og hvem er slem – Hillary eller Donald? Jonas eller Sylvi? Misforståelser opptrer oftere og eskalerer lettere enn før, og plattformen for den politiske debatten er mye lengre mot venstre enn før, noe også Alstadheim i en DN-kommentar påpekte for kort tid siden: «Norge hadde hatt godt av en høyreside (…) Men Norge har ikke det. Bare et digert sentrum kalt Team Erna. (…) Solbergs regjering er ikke-sosialistisk. Men jammen er den ikke-borgerlig også».
Det er viktig å understreke at liberale idéer er like viktig for god samfunnsutvikling som konservativ tenkning. Problemet oppstår hvis det i et samfunn, særlig i grunnskolen, akademia og media, ikke lenger finnes en viss balanse. Når en slik ubalanse etableres systematisk over tid, vil etter hvert vår felles evne til å tenke reflektert, til å stille gode, kritiske spørsmål med ulike fortegn – og til å fatte gjennomtenkte beslutninger for Norges framtid, forsvinne. Kan det tenkes at det Haidt ser i det amerikanske samfunnet, også skjer hos oss?