Frem til mai pekte de fleste meningsmålinger i retning av et regjeringsskifte. Marginene er små, men det ser ut til å vippe i motsatt retning. Høyre og Frp fortsetter. Arbeiderpartiet har falt stygt de siste ukene, og folk har også sviktet MDG (eller tatt til vettet). Klimamonomani fenger ikke mange når det kommer til stykket.
Hver enkelt velger har sin egen historie og tanker. Vi skal derfor være varsomme med å generalisere. Men for bare fire korte uker siden kunne Ingunn Solheim, en av programlederne for NRKs partilederdebatter, fortelle VG: «Vi er stressa! Vi får ikke tak på denne valgkampen. Den mangler de opplagte sakene og det har vært lite hendelser.»
Dette valget skulle helst, slik de tradisjonelle massemediene så det, dreie seg om uvesentligheter, og litt frem og tilbake om skattelette. Man skulle gi terningkast til hvilken partileder som best kunne slynge ut beskyldninger mot de andre, parere retorisk angrep på seg selv, unngå å svette, beholde roen, se frisk og opplagt ut etc.
Men det endte med at mange opplevde dette som et mer eksistensielt valg enn på lenge. Ingebrigt Steen Jensen og William Nygaard var noen av de som mobiliserte med alt sitt innøvde skyts.
Journalistene må være skuffet nå. Deres folk vant ikke. Hadde bare journalistene bestemt, ville de rødgrønne vunnet, hodene våre kunne sittet i sanden i fire nye år, og norsk oljeboring kunne vært lagt død. Men det var en elefant i rommet, og Sylvi pekte den ut.