I det siste har debatten rast om parallellsamfunn og kriminalitet etter den seneste skytingen på Holmlia. Politiet vil øke sin tilstedeværelse i området, og mens mange har lyst til å diskutere årsakene til problemet, er det mange som fortsatt ønsker å feie problemene under teppet.
Holmlia, beliggende i bydel Søndre Nordstrand, er som andre østlige bydeler i ytterområdene kjent for å ha en veldig høy andel personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, med mange muslimer, preget av kulturer fra deler av Afrika og Asia.
Resett har intervjuet en norsk mann som etter 21 år på Holmlia, så seg nødt til å flytte til vestkanten for å gi sine barn et bedre oppvekstmiljø og høyere livskvalitet. Han har ønsket å være anonym.
– Jeg er i utgangspunktet ateist og sosialist. Jeg hadde akademiske foreldre som var politisk engasjerte. Jeg gikk i fredsmarsjen i 1981 og var med i sosialistisk ungdom og hadde peacemerke på Fretex-frakken min, sier mannen til Resett.
Han kom først til Oslo på 80-tallet og fikk tidlig et positivt inntrykk av datidens kulturelle mangfold i deler av byen.
– Familien min flyttet til Oslo på midten av 80-tallet og vi bodde mange år på Tøyen. For meg som aldri hadde sett en innvandrer var dette en spennende tid. Det å kunne kjøpe seg en børek eller en samosa for en tikroning var stort. Jeg opplevde allerede da disse kulturene som mer macho og sammensveiset. Det var mye bråk blant innvandrerguttene og som regel alltid mange mot en. For meg som en norsk gutt fra landet var selvsagt dette spennende, nesten som å være med i en actionfilm som tilskuer, sier mannen.
Han giftet seg senere og flyttet så til Holmlia med sin nye familie.
– Vi flyttet til Holmlia fordi det var rimelig og fordi både jeg og kona var fargeblinde. Vi trodde at det ville være fint for ungene å få venner fra alle verdens hjørner, og at det ville gi dem en sosial kompetanse mange andre barn ikke ville få. Holmlia er i utgangspunktet en veldig fin bydel med store grøntarealer, fine gang- og sykkelveier, mange fotballbaner og en umiddelbar nærhet til sjøen. Alt er på plass for å gi ungene en fin oppvekst. Det er synd at virkeligheten er annerledes.
Den første tiden bodde familien i et av de rimeligste borettslagene på Holmlia, hvor det var få norske navn på ringeklokkene. Det gikk ikke lang tid før de skjønte at dette ikke var uproblematisk.
– Vi la ganske fort merke til små ting som ikke var som vi var vant med fra tidligere. Gardiner som alltid var trukket for, uklipt gress, ustelte hager med ødelagte sykler, skjemmende parabolantenner som ifølge vedtektene ikke var lovlig og en generell forsøpling av nabolaget.
Mannen beskriver hverdagen i oppgangen som kaotisk og preget av støy, med barn som aldri ble irettesatt og gjorde skade på privat eiendom med mer voldsomme eller destruktive former for lek.
– I etasjen over oss var det to leiligheter som tilhørte to pakistanske familier med besteforeldre og en helg haug med unger. Disse to familiene var tydeligvis i nær slekt og utgangsdørene mellom leilighetene var alltid åpne og gangen ble brukt som et ekstra rom for lek og sosial adspredelse.
Begge fedrene kjørte taxi på natten og sov dermed hele dagen. Ungene sov ofte lenge på dagen og var gjerne ute veldig sent på kvelden. Alltid uten oppsyn fra foreldrene, det var ingen som passet på dem eller korrigerte dem. Leken blant barna besto gjerne i å henge i grenene på trær til de knakk, sitte i barnevognen vår, slippe bleier og bananskall på terrassen vår. Når vi ikke var hjemme, benyttet de gjerne hagen vår til å leke i og tok seg gjerne en forfriskende dusj med hageslangen vår. Mødrene så vi aldri, sier familiefaren.
– Innimellom var det barn som tisset i oppgangen og en gang var det også noen som bæsjet der. En dag ble plutselig sykkelen til sønnen vår stjålet fra oppgangen vår. Vi fant sykkelen etter kort tid, men noen hadde hoppet på rammen slik at den var skjev og vi måtte kaste sykkelen, forteller mannen videre.
De andre barna i oppgangen var ofte våkne til langt på natt og lekte, noe som gikk utover familiens nattesøvn.
– På nettene var det ofte vanskelig å sove. Det var løping, skriking og tramping i gulvet. Enkelte ganger hørtes det ut som om noen spilte bowling på gulvet over soverommet vårt.
Litt etter at familien oppdaget vannskader på badet bestemte de seg for å selge leiligheten og flytte til en annen kant av Holmlia.
– Plutselig oppdaget vi at det var en vannskade på badet vårt. Den kom fra naboen i etasjen over. Vi tok kontakt med styret i borettslaget vårt, men de hadde ikke lyst til å ta tak i det. Vår pakistanske nabo skjønte ingenting av dette. Tiden gikk, og ingenting skjedde. Som følge av dette fikk sønnen vår astma. Vi utbedret skaden og la ut leiligheten for salg.
Familien bosatte seg i et at de mer vestlige nabolagene på Holmlia.
– I løpet av den tiden vi hadde bodd på Holmlia så hadde vi blitt godt kjent i området, og vi flyttet nå til et hvitere borettslag med velstelte hager og norske naboer. Borettslaget vårt var et fint sted å vokse opp for små barn. Det er noen hvite bastioner på Homlia, slår mannen fast.
Han forteller om de finere områdene på Holmlia og om den vedvarende frykten i disse områdene for at for mange ikke-vestlige skal flytte inn. Mange vet av erfaring at dette vil lede til mer kaos og uorden i nabolaget og at boligprisene kan påvirkes negativt.
– Sloreåsen med sin egen slalombakke, Hallagerbakken med sine flotte brune arkitekttegnede rekkehus, Toppåsen som er et villastrøk, Gamlelinja og Vestskrenten er fine borettslag, men i alle disse borettslagene er det er alltid en frykt for at en ikke-vestlig familie blir naboen din når en norsk familie flytter ut.
Verre blir det når barna begynner på skolen, skal vi tro mannen.
– Den virkelige utfordringen begynner først den dagen ungene begynner på skolen. Dersom man for eksempel sondrer til Rosenholm skole merker man dette fort. På denne skolen er den overvekt av barn med ikke-vestlig bakgrunn. Man blir fort lei av å fylle opp penalet med nye blyanter, fargestifter, linjaler og passere fordi de blir stjålet i et friminutt, sier han.
Mange av de ikke-vestlige barna har så dårlige norskferdigheter at det går utover andre barn, som får sine behov forsømt når fremmedspråklige barn må ha hjelp med grunnleggende ting.
– Mye av ressursene blir da brukt på de ikke-vestlige som da ikke behersker det norske språket og det brukes mye tid på å lære barna å lese og skrive. Det var dessuten generelt mye uro og bråk i timene.
Han forteller så om den totale mangelen på dugnadsånd hos de ikke-vestlige foreldrene i området.
– Man ser det over hele linjen, hvem som er med og hvem som ikke er med. Jeg tok meg av det meste av foreldreansvaret for ungenes fritidsaktiviter og hjalp til på fotballlaget. Jeg måtte kjøre unger i flere omganger til kamp, fordi foreldrene til disse ungene aldri stilte opp. Derfor ser man at om det er ingen nordmenn, så er det ingen fotball. Man ser også hvem det er som stiller opp til dugnad, det er stort sett bare nordmenn.
Han presiserer at det finnes barn av ikke-vestlige innvandrere som er dyktige i sport, men blir ikke støttet av sine familier.
– Det er mange flinke ikke-vestlige innvandrere som spiller fotball, men de får ingen oppfølging hjemme. Hadde en svært talentfull gutt fra Vest-Afrika på laget til sønnen min. Foreldrene hans var aldri med på en eneste fotballkamp.
Mannen forteller om en hverdag som etterhvert ble stadig mer preget av islam.
– Koranskole ble etter hvert mer vanlig forekommende blant barna, både etter skolen og i sommerferier og vinterferier. Mange av disse barna hadde nok hatt større utbytte av leksehjelp og lære seg å leke, svømme, sykle og gå på ski. Det ble flere og flere hijaber å se i området etterhvert som årene gikk, konstaterer han.
Han tror at det ofte tilrettelegges for muslimer helt unødvendig, fordi man er redd for å ikke tråkke dem på tærne.
– På min nåværende arbeidsplass har vi et skilt i kantinen der det står «spør etter halal». Det er nok både flere jøder, sikher og hinduer på arbeidsplassen, men det blir ikke tilrettelagt med kosher og jhatka for dem. En gang da jeg var på foreldremøte kom det inn en liten og kraftig pakistansk mann som dessuten jobbet i SFO. Han så litt sånn gangsteraktig ut, men jeg oppfattet ham som godt integrert. Han fikk øye på et bilde som hang på veggen, «Pubertet» av Edward Munch som forestiller en naken, ung jente. Det syns han var helt forferdelig. Noen uker senere så jeg at bildet var fjernet fra veggen.
En av de store problemstillingene mange er opptatte av i debatten om flerkulturen er de forskjellige kulturenes syn på kjønn og seksualitet. Mannen vi intervjuer tror spesielt kvinnelige lærere får merke dette på den harde måten.
– Det er for mange kvinnelige lærere i skolen, samtidig som de kulturene som dominerer ved disse skolene ikke har den samme respekten for kvinner som vi har i norsk kultur. Jeg hadde en nabo som var lærer som kunne fortelle at hun hadde opplevd at unge gutter satt og onanerte foran henne på gjensitting. Helt uten noen form for respekt. De bruker et stygt språk, mange ukvemsord og vet ikke hva innestemme er.
Mens noen velger å håpe på at motsetninger tiltrekker hverandre, har denne familiefaren innsett at like barn gjerne leker best.
– Ungene våre var svært sosiale og utadvendte, men det var vanskelig å få nære og gode vennskap med gutter fra Somalia, Pakistan, Irak og Marokko da de har helt andre verktøy i verktøykassen enn våre barn. Evnen til vanlig lek er på en måte ikke til stede. Det er mulig at jeg er umoderne, men klassiske leker som boksen går og det å leke gjemsel er på en måte ikke vanlig der ute. Når ikke vestlige leker sammen er det ofte mere voldsomt og aggressivt. Det fargerike språket viser seg gjerne gjennom det klassiske “morapuler” og “jeg skal drepe deg”.
Mannen virker nær sagt opprørt over det dominerende kvinnesynet i innvandrermiljøene på Holmlia.
– Ta for eksempel en tur ned på Hvervenbukta på sommeren, du finner ikke mange pakistanske jenter som bader der, men desto flere pakistanske menn. Når storfamiliene kommer på stranden, sitter damene godt tildekket under et tre, mens mennene fyrer opp den store gassgrillen de har hentet fra balkongen hjemme.
Familien bor nå på Oslo vest og den yngste sønnen går nå på en skole med et svært godt rykte. Forskjellen fra Holmlia er som natt og dag, skal vi tro guttens far.
– På Holmlia ungdomsskole dro man på tur til i skogen. Da måtte vi låne bort ekstra av alt. Mange av ungene manglet helt basale ting som sovepose, liggeunderlag og gummistøvler. De hadde gjerne kun med seg tannbørste og en genser i en remapose. Ungene stakk fra klassen for å kjøpe kebab og sånn. På vestkantskolen drar de på klassetur til Krakow og Berlin eller lignende, og dokumenterer turen på film. Jeg syns det er blodig urettferdig at det er så store forskjeller.
I dag angrer mannen og hans kone på at de ikke flyttet før. Da kunne det ha gått enda bedre med deres barn, tror mannen.
– Hadde vi flyttet tidligere hadde det kunnet gå bedre med våre barn. Det tenker vi på nå. Den segregeringen vi så, hvordan pakistanere holdt seg til pakistanere og somaliere med somaliere, var skremmende. Det eneste miljøet som blandet etniske grupper var gangstermiljøene. Det snakkes også hele tiden om at ikke-vestlige innvandrere føler et utenforskap og hva vi må gjøre for å løse dette problemet. Vi kan ikke løse dette problemet, det må de ikke-vestlige nesten sørge for selv. Du blir ikke nødvendigvis norsk av å drikke akevitt og spise ribbe, men det hjelper å lære seg å gå på langrenn og ha en sekk på ryggen med varm kakao og et par appelsiner. Det er jo noe med å ha noen felles referanser i bunn. Abid Raja er godt eksempel på god integrering. Håper at jeg en vakker dag ser han i skiløypa så skal jeg fortelle ham det.
Familiefaren er sosialist i sitt hjerte, og det smerter ham at han er blitt nødt til å stemme på høyreorienterte partier bare på grunn av innvandringspolitikken.
– Jeg er venstrevridd og skulle ønske jeg kunne slippe å stemme på høyrepartiene, men jeg ser meg nødt til å gjøre det på grunn av innvandringspolitikken. Jeg syns det er trist å gå i butikken og ikke vite om jeg kan ønske de ansatte god jul eller god påske lenger, avslutter han.