Vi lever i et land der vi er helt sikre på at utbredt, islamistisk terror ikke har noe med islam å gjøre, mens vi er like sikre på at Anders Behring Breiviks handlinger var idealistiske og nesten helt sikkert hadde noe med hans tid i Frp og hans kontakt med Document å gjøre.
Vi lever i et land der vi to ganger (minst…) har sagt «nei» til EU. Likevel er vi like gode EU-medlemmer, eller egentlig bedre, enn noe annet land, vi bare kaller det noe annet. Ingen sier noe. Politikerne våre lemper over kontrollen av det ene etter det andre til et udemokratisk, for ikke å si antidemokratisk supperåd i Brüssel.
Vi lever i et land der vi har gått fra en regjering der et av regjeringspartiene er «venstreekstremister» til en regjering der et av regjeringspartiene er «høyreekstremister», uten å merke noen praktisk forskjell. Det kommer fremdeles mange innvandrere, det ringer fremdeles i klimaalarmen, det totale skattetrykket øker år for år og det sentraliseres makt i økende tempo.
Protestene er få. De som forsøker å si noe møter ikke argumenter, men hersketeknikker og mobbing. Man er rasist, fascist, nasjonalist, fordomsfull, forutinntatt, xenofob, klimafornekter, islamofob, bakstreversk, gammeldags, egoistisk, kynisk, høyreekstremistisk og jeg vet ikke hva. Sier du noe feil, kan du fort oppleve at du blir oppsøkt av mediene eller «det hemmelige politiet», PST.
Hvordan har vi endt opp her? Jo, vi har utviklet to venstresider og kvittet oss med høyresiden. Høyresidens eneste oppgave er at den får skylden for alt som er ondt, selv om den altså knapt lenger finnes. På den reelle høyresiden finner man folk som er for svært høy individuell frihet, altså anarkister og klassiske liberalister. Partiet Liberalistene fikk drøyt 900 stemmer i 2017 om jeg ikke husker helt feil, så det er ikke så mange av dem.
Vårt politiske kompass er utdatert. Venstre og høyre eksisterer ikke lenger, og det nytter ikke lenger å bruke gamle kart for å navigere i det nye politiske terrenget. Politikk er i utgangspunktet ikke et spørsmål om venstre eller høyre, men lite eller mye. Måleenheten kan med fordel være eiendomsrett. Hvor mye eiendomsrett har jeg over min egen kropp, min egen produksjon, min egen kreativitet? Det er umulig å måle, men det er helt åpenbart ikke noen stor forskjell, uansett hvem som styrer. Det de i praksis er uenige om, er om vi skal få handle brød på søndag eller ikke, om vi skal kjøre i 100 eller 110 på motorveien og om vi skal hjem fra byen klokken 02 eller 03 om natten.
Det som skiller de to venstresidene er at den ene gruppen tror at rettferdighet vil rette opp dårlig moral, samtidig som de godt kan skippe god moral for å få det til, og den andre gruppen tror at god moral vil gi mer rettferdighet, samtidig som de kan skippe rettferdighet for å høyne moralen. Man ønsker akkurat det samme og har en felles måte å gjøre alt på, men man snakker forbi hverandre i politiske debatter for å gi et inntrykk av uenighet, og bruker klassiske hersketeknikker som gjør oss til trofaste nikkere i to forskjellige leire.
Og, slik står vi på stedet hvil og lar oss føre med strømmen inn i det hemningsløse samfunnet der vi ikke har noe magemål. Innvandrere kommer i hopetall. Svært få har noe imot innvandrere. Det er mer hopetallet vi ikke føler vi har evnen til å takle. Vi betaler mer og mer for å motvirke et menneskeskapt klima som nå har smeltet all isen på Nordpolen, Grønland og Himalaya og utryddet alt som var av isbjørn, til tross for at isen ligger der og isbjørnene lusker rundt som aldri før.
Alt dette gjør vi fordi det spilles på rettferd og moral, og dermed også på skyld og skam. Ingen sier noe. For, det vil være urettferdig. Da mobber den ene venstresiden. Eller så vil det være umoralsk. Da mobber den andre venstresiden. Derfor er det best å la andre bestemme.