Skiftet i norsk utenrikspolitikk bort ifra realpolitikk og nasjonale interesser til verdipolitikk og globalt engasjement har ikke vært begrenset til bistands-, menneskerettighets- og innvandringspolitikken. Det har også omfattet norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Det nasjonalt innrettede forsvaret, som sammen med NATO-medlemskapet var sterkt nok til å avskrekke russerne, ble etter årtusenskiftet avviklet og erstattet med et lite mobilt internasjonalt ekspedisjonskorps lite egnet til annet enn til støtte for de USA-ledede intervensjonene utenfor NATO-området. Internasjonale operasjoner for å fremme demokrati og menneskerettigheter i Midtøsten ble sammen med fredsmekling fra Sri Lanka i øst til Columbia i vest de nye utenrikspolitiske satsingsområdene sammen med bistandspolitikken. Lite av dette kan sies å ha vært noen suksess.
Oslo-prosessen, opprinnelig initiert på ”privat” initiativ i FAFO av ekteparet Terje Rød Larsen (Ap) og Mona Juul (Ap), og siden innlemmet i UD, kjørte etter hvert i grøfta og situasjonen i Midt-Østen ble mer fastlåst enn noensinne. Snarere enn å fremme fred bidro Erik Solheim (SV), først som spesialutsending og siden som bistandsminister, til å forlenge konflikten og et blodbad uten sidestykke på Sri Lanka, noe som gjorde både regjerings-, opprørsstyrkene og britene rasende.
Det samme gjaldt Hilde Frafjord Johnsen (Krf) som i 2014, etter å ha blitt utnevnt til FNs spesialutsending til Sør-Sudan og etter å ha brukt over 15 milliarder norske skattekroner, ble kastet på hodet ut av Sudan med ett av de verste kleptokratiene i Afrika etterlatt i kjølvannet.
Og selv om Høyre, Erna Solberg og Børge Brende ikke kan frikjennes når historien en gang skal skrives, fortjener særlig Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik, en sentral plass i dette tverrpolitiske selskapet av tvilsom, særdeles kostbar og ofte mislykket norsk utenrikspolitikk. Stoltenberg, med Støre som utenriksminister, var sammen med Bondevik de to mest sentrale arkitektene bak engasjementspolitikken ute. De sto også bak gjennomføringen av Forsvarsreformen hjemme og bidro dermed til å nedlegge det nasjonale forsvaret.
De to Solberg-regjeringene har ikke vært stort bedre. Siden 2013 har de pratet om et ”historisk løft” for forsvaret, mens realiteten er at forsvarsutgiftenes andel av BNP ligger fast på et historisk bunnivå samtidig som regjeringen gjør alt for å snike seg unna 2%-forpliktelsen i Nato. Mens bistandsbudsjettet ligger langt over våre forpliktelser i forhold til FN og antallet innvandrere i forhold til befolkningen er blant de høyeste i Europa, er Norge blant sinkene i Nato til å ivareta egen sikkerhet til tross for at vi er et av de Europeiske Nato-landene som er sterkest sikkerhetspolitisk eksponert.
Og selv om vi har prøvd å kjøpe oss amerikanske sikkerhetsgarantier ved å delta i de amerikanskledede intervensjonene i Midtøsten, er realiteten dessverre at vi heller ikke har mye å være stolt av verken i Afghanistan eller Irak. Det er ikke blitt mer fred, demokrati og menneskerettigheter, økt sikkerhet og mindre internasjonal terrorisme. Snarere tvert imot. Norges innsats for å bombe Libya tilbake til steinalderen i humanismens navn og under et tvilsomt påskudd av å forhindre folkemord i Benghazi var i strid med folkeretten og FN-charteret. Norge bidro på denne måten til destabilisering av en hel region med ’failed states’, ufattelige menneskelige lidelser og en folkevandring til Europa uten sidestykke i moderne tid.
Samtidig førte det til at sikkerheten i våre egne nærområder ble neglisjert. Det territorielle nasjonale forsvaret ble så godt som nedlagt. Det er nå alt for lite og fullstendig inadekvat til å møte den vedvarende russiske opprustingen siden 2002 og en stadig mer aggressiv russisk utenrikspolitikk siden 2008. I stedet er avskrekkingen og forsvaret av Norge i realiteten overlatt til USA. De selvpålagte base- og øvelsesrestriksjonene, som var ment å berolige russerne, er suspendert. Ved å bringe amerikanerne helt inn på russernes dørterskel, øker faren for at norsk territorium kan bli gjort til gjenstand for et forkjøpsangrep eller slagmark i en konfrontasjon mellom supermaktene. Det er hensiktsmessig for stormaktene, billig forsvarspolitikk for regjeringen, men særdeles uklok sikkerhetspolitikk og risikabelt for land og befolkning.
Terje Tvedts bok, Det internasjonale gjennombruddet, beskriver hvordan journalistene i Akersgata og på Marienlyst ble tatt med på tur og lot seg oppvarte av UD og fortelle om Norges triumfer som humanitær stormakt og hvordan bistand, innvandring og multikultur best burde fremstilles i media. Den beskriver hvordan de virkelige historiene om de norske globalistene og multikulturalistenes’godhetsregime’ sjelden eller aldri nådde tilbake til velgerne og skattebetalerne. Det var nøyaktig det samme som skjedde med forsvars- og sikkerhetspolitikken.
Servile media lot seg overkjøre av Forsvarsdepartementets stadig voksende kommunikasjonsavdeling som fremstilte Forsvarsreform 2000 og det som i realiteten innebar en avvikling av det nasjonale forsvaret i stedet som en modernisering og styrking av forsvaret. Sammen med fraværet av en utenrikspolitisk opposisjon og et fungerende utenrikspolitisk ordskifte har sviktende media, med unntak av Klassekampen, gjort avviket mellom globaliseringspolitikkens påståtte suksess og de faktiske realiteter, åpenbar kun for de få spesielt interesserte.
Til tross for de tvilsomme resultatene har imidlertid globaliseringseliten latt seg rikelig belønne. Rød Larsen ble utnevnt til FNs utsending for Midtøsten. Mona Juul er i dag norsk ambassadør i London. Erik Solheim ble Visegeneralsekretær og leder nå FNs miljøprogram. Hilde Frafjord Johnsen er tilbake fra FN som nestleder i Krf enn så lenge. Godhetsregimets fremste ansikt utad, Jan Egeland, roterer stadig mellom Arbeiderpartiet, Nupi, Røde Kors, Amnesty International, Flyktningrådet og FN. Den tidligere militærnekteren Jens Stoltenberg, ble etter bombingen i Libya Generalsekretær i Nato og har nettopp fått forlenget sitt engasjement der med ytterligere to år. Det blir interessant å se hvor Jonas Gahr Støre havner etter hans antatte sorti om ikke lenge som formann i Arbeiderpartiet.
Grensene og nasjonalstaten har åpenbart ikke mistet sin betydning. I dag er det flere stater og flere km grense enn det var under den kalde krigen, ikke minst i Afrika og Midtøsten. Og i Europa er dagens Europakart nesten identisk med det brokete Europakartet etter første verdenskrig. Globaliseringspolitikken, det norske godhetsregimet og gjeldende forsvars- og sikkerhetspolitikk hviler med andre ord på feil premisser.
Virkelighetsflukten i norsk utenrikspolitikk har få positive resultater å vise til. Den har i lite omfang bidratt til fred og utvikling. Den har tvert imot bidratt til å destabilisere en hele region i Midtøsten samtidig som den har bidratt til økt spenning i eget nærområde. Den har ført til enorme demografiske og samfunnsmessige endringer som er i ferd med å underminerer velferdsstaten og som med stor sikkerhet vil avstedkomme økte sosiale konflikter. Og den har kostet skattebetalerne vanvittige summer.
Det er på tide at viktige vedtak som berører vårt forhold til stormaktene og det internasjonale samfunn for øvrig og som har store konsekvenser for landets egen fremtid blir gjort til gjenstand for kritisk vurdering, meningsbrytning og debatt. Stortingsmantraet om at ”det er bred enighet om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk” må ikke få lov til å forbli skalkeskjul for et tverrpolitisk elitestyre av en håndfull politikere som i praksis har unndratt utenrikspolitikken fra offentlighet, monopolisert den og gjort den til en eksklusiv arena for rekruttering til internasjonale posisjoner.